hits

Livets ekstreme kontraster

Det er ikke til stikke under en stol at det er ekstreme kontraster i livet mitt for tida. 

Den ene dagen: Skrive MGP-lt? Ingen problem!! Glitter og glamour? Give it to me, bejbeh!!! fikse det der. Det er bare gullegod terapi.

Og s er man s syk p grunn av cellegift noen dager senere at man faktisk m velge mellom f i seg nring eller bruke krefter p stelle seg og skifte klr. 

Her har jeg ligget i tilnrmet fosterstilling siden lrdag p grunn av smerter. Tankene om den der grand prix-greia har vrt ganske s fjern, bortsett fra blger av ka i hlsinki e det har gtt ut skrytt p m nu??? 

S det var litt av et sjokk da det i ettermiddag tikket inn en snap av morgendagens forside av Finnmark Dagblad, med tittelen Satser p glitter og glamour i Melodi Grand Prix, med bilde av meg selv i rosa kjole divastyle. 

Men har man sagt A, s er det vel bare fortsette p resten av alfabetet -og se hvor langt man kommer. Selv om jeg for tida ligger nede, s betyr det ikke at jeg ikke reiser meg igjen! Jeg er sta. Og s har jeg den der sisuen, den indre krafta. Man er da tross alt kven!! 

(Ja, jeg vet at det kanskje hres ut som om formen er relativt grei ut akkurat n. Det er bare en overlevelsesmekanisme. Sannheten er at jeg fler meg veldig liten, redd, svak og alene akkurat n.  Smertene og bivirkningene denne cellegiftrunden har nemlig vrt en del sterkere og heftigere enn tidligere. I gr mtte jeg for eksempel bokstavelig talt krype nr jeg skulle opp loftstrappa.)

 

 

Smertens ensomhet

Jeg orker ikke legge skjul p at det innimellom er svrt heftige dager her i lpet av cellegiftsyklusen. 

Det er utrolig hvor sliten man kan bli av store smerter. Bde fysisk og psykisk. 

Selv om mesteparten av dagene n tilbringes i sofaen, s er jeg s sliten som jeg sjeldent har vrt tidligere. Smertene og slitenheten etter for eksempel todagers konkurransen Europes Strongest Woman for ti r siden var bare deilig i forhold. 

Det er tungt st i den her kreftdriten alene. Og med alene s mener jeg uten partner. For gode folk har jeg jo rundt meg -og det er jeg veldig takknemlig for. Likevel er jo savnet etter en som str sammen med meg i det, helt klart til stede. Spesielt p de verste dagene. Og nettene. 

Savnet etter en trygg armkrok. Noen som kan fortelle meg at alt vil bli bra igjen. At smertene gr over. Selv om jeg jo VET at ting vil bli bra igjen og at smertene vil g over, s hadde det vrt godt f hre det fra noen som forstr. Noen som str i det sammen med meg. 

Ensomheten i smerteriene er nemlig ganske tunge i stytene. Det er nok helt naturlig at man blir sliten psykisk og mentalt av vre sliten fysisk. Og da er det ikke unaturlig at det blir et emosjonelt kaos ogs. Eller emosjonell tomhet. Litt ettersom hvor i leia man er. Og man kjenner ekstra godt p ensomheten. 

Innimellom er smertene s store at jeg glemmer puste. Kroppen stopper liksom opp. Det fltes ihvertfall slik. I slike stunder hadde det vrt ekstra betryggende hatt noen her. Som passet litt p. 

Men ting er som de er.

Og jeg ligger her synes synd p meg selv akkurat n. Ikke spesielt sjarmerende. Jeg burde sikkert vrt mer en heroisk heltinne som ikke sutret over litt smerter. Ihvertfall ikke offentlig.  Mange har det jo mye verre enn meg! Her er det jo liv, gode prognoser og alt det der. Tross alt. 

Og jeg vet jo at det kommer bedre dager. Jeg m bare komme meg igjennom det her frst. 

Bla bla bla. Det her ble bare svada. Og sikkert verdens drligste kontaktannonse ihvertfall. Haha! 

 

 

 

 

Og der kom smertan

Helvetesuka er i gang.

Cellegiftsmertene har s smtt sneket seg p meg i lpet av dagen. Formiddagens slitenhet  og vondter prvde jeg kreditere grsdagens festligheter. Og litt var nok skyld i det ogs. 

Lufta Hero i fjra i formiddag. Det gikk ikke i racerfart for min del, for si det snn. Smertene satte sine begrensninger p farta. Heldigvis er det trebenker p min hemmelige strand, s jeg tok meg like godt en liten times hvil p en benk mens jeg lyttet til fossen, blgeskvulp, msen og et par sorthvite fluesnappere som briska seg i bushen (lydene fra E6'n, crossbanen og skytterbanene prvde jeg ignorere s godt jeg kunne). Hero passet godt p meg der jeg l. 

Da jeg hadde ftt surret meg hjem fra fjrautflukten, fikk jeg etterhvert hjelp av en kompis til hente hjem bilen min. Den var visst fortsatt p sommerfest. S dro jeg p kjempehyggelig kaffebesk. Og det var da smertene virkelig kom kastende p meg i blger. Det var s ille at jeg ikke klarte ha p sokker en gang. Vertinna s det p meg, og hun visste knapt hva godt hun skulle gjre for meg. Hun tvang meg ned p sofaen, kom med kald klut til panna og en dose Paracet. Det hjalp vel s der. Fikk ogs en kjempedigg lammegryte. Det hjalp mer. Mat m man jo ha. Til slutt mtte jeg bare dra hjem og hive i meg opiater. Det hjelper ihvertfall bittelitt. P en skala fra 1-10, s gikk smertene kanskje ned fra tte til seks. Men det tar vel litt tid og doser for dempe smertene nr de frst har ftt befestet seg. S man kan jo hpe at ting blir bedre i morgen (skeptisk, men forsiktig optimist). 

Erfaring fra tidligere cellegiftrunder tilsier ihvertfall at jeg nok blir slite med sterke smerter til et stykke uti neste uke. Skulle virkelig nske at jeg fikk medisiner som kunne lindre p en annen mte s jeg slapp smertetoppene. Vet jo det finnes diverse plaster og depotsmertestillende. M vel prve hre med lege p mandag, for disse smertene er virkelig pain (i mangel p bedre betegnelse. Kunne sikkert skrevet livskvalitetssenkende, men det hadde blitt for pretensist og vagt). 

Life is pain. Ihvertfall n. Og sikkert snn 5-6 dager til... 

Hvis noen vil ha tak i meg de neste dagene, s finner dere meg mest sannsynlig i fosterstilling p sofaen. Ta gjerne med mat. Og det er lov til prve kidnappe Hero med p en liten luftetur. 

Det er jo faktisk bare se p de her bildene under, s ser man hvor annerledes en person blir med sterke smerter innabords (kun tatt Paracet da disse bildene ble tatt) -snn i forhold til bildene fra feks sommerfesten. 

 

 

 

 

Godt komme seg ut litt

Koselig sommerfest med jobben.

Av og til er det s utrolig godt kle seg fargerikt og fint, sminke seg og ordne hret. Fle seg normal og fresh. Oms bare for en kveld. Selv om man vet man nok vil betale hardt for det dagen derp. 

I tillegg til hodehret og snn, er ogs yenbryn og yevipper sterkt minkende. S n m jeg lre meg nye sminketips her, snn at jeg ikke ser helt tom ut i ansiktet. Spent p om jeg klarer tegne opp normale bryn, s jeg slipper se konstant overrasket eller sint ut. Jaja, dette var en digresjon...

Jeg kom meg alts ut. Fikk servert friske bobler ved ankomst. Pratet herlig sjit med kollegaer. God stemning. S dro vi for spise tapas. Vin og god mat. S mye god mat at jeg til slutt bare mtte sendte mitt videre til sidemannen etter prvesmaking fordi jeg ikke klarte spise s mye. Tror nok han var fornyd med den ordningen ( like smspiste dates som gjer m resten av maten!! 😁)

Selv om kvelden var superduper hyggelig, kjente jeg etterhvert p kroppen at jeg ikke orket spesielt mer nr desserten var prvesmakt og kaffen (med ngot attt) ble servert. Heldigvis var en god venninne p hjul og kunne kjre meg hjem. S der forsvant DramaKvenen som Askepott fr midnatt. 

Det var utrolig godt vre ute, men det var ogs godt komme seg hjem. M jo ta hensyn til kroppen. Og det tror jeg at jeg klarte denne gangen. Til tross for at hodet hadde lyst til bli med p moroa videre. Neste gang!

(Noen timer tidliger....)

 

"Step one: belive in it"

Siden jeg holder p med min egen MGP-lt, tenkte jeg det kunne vre lurt hente rd fra Aleksander Rybaks "That's how you write a song"

Jeg hadde skrevet teksten s godt som ferdig. Jeg hadde brukt dagesvis. Men jeg klarte aldri "fle" helt det jeg skreiv. Det fltes bare som tomme floksler -fylt med ndrim. I did'nt belive in it, for si det snn...

(lite utdrag:)

I'm stronger than I ever thought that I would be

I'm bolder now than I thought I could ever be

I don't have to lift cars to prove my strenght

I just have to be me -and keep my faith

I feel naked and scared, but still stand tall

I scream quiet inside, so you wont hear my fall

 

(osv osv osv i to minutter til med downs, ups og hopefulness)

 

Bl bl bl. Helt greit og ok liksom. Sangen kunne sikkert blitt kul den, Og mye av det i teksten er jo p en mte sant. Men jeg flte at det ikke l noen ekte flelser bak det hele. Det ble for banalt. Det ble aldri MITT sprk. Jeg klarte ikke f fram det hjertet ville si. Det hjertet trengte si. Det ble rett og slett alt for sjelelst. 

Derfor tenkte jeg fkk it, og begynte helt p nytt -og skrive det jeg VIL si. P norsk. For f fram mer av det jeg egentlig fler. Ikke bare floksler, ndrim og vissvass. Men mer av den ekte sorgen, men ogs det ekte hpet og den ekte styrken. 

S i natt har jeg skrevet en helt ny sang som fles mye mer ekte, men som samtidig er mye mer krevende. Tittelen er ganske lik den engelske "Sterkere enn man tror (Sisu)".

De vil bli tungt formidle innholdet i teksten fordi noe av det blir s nrt. S personlig. Det blir en sang om kreftkampen. Det jeg str i akkurat n. Samtidig hper jeg at teksten inneholder en universell sorg og gjenkjennelse -og samtidig et universelt hp. Og ikke minst en universell tanke om at nr alt er som mrkest, s finnes det en kraft i oss som lfter oss opp og brer oss videre. Finnene og kvenene kaller denne kraften "Sisu", derfor har jeg bakt inn kvenske strofer om Sisu i refrenget (m bare f oversatt ferdig akkurat dette -detaljas detaljas).

N skal jeg rope om hjelp ut i det store intet og altet etter profesjonell produsent- og musikerhjelp. Jeg har noen tanker om hvem og hva, men jeg m bare skrape opp litt mot til og trre sprre. Prver tenke at det verste som kan skje er at jeg fr et blankt nei, eller ikke svar i det hele tatt. Men forhpentligvis ser noen potensialet, tenner p ideen og hjelper meg videre eller dytter meg i rett retning. 

Kryss fingran og alt!

 

(I flge Aleksander Rybak er tydeligvis fele en viktig del av suksessoppskrifta i MGP/ESC. Sj p ho her da!! Ho e klar!)

(Eller, det aller beste er vel bare vre seg selv. Kjre sin egen stil. Bre sin egen stemme)

(S kanskje man kan tukle med en snn her en igjen... <3 )

(Men det viktigste er f vist at det er andre sterke krefter i den her kroppen enn bare det fysiske)

(The Borealis Diva!)

 

(...Og jeg er jo faktisk allerede dubbet til mange ulike sprk -deriblant fransk)

 

(Noen gode rd har jeg hentet fra rets MGP-vinner)

 

 

Party on? Eller No party??

Vanskelig valg nr det er sommerfest med jobben dagenderp cellegift.

I morgen er det sommerfest med jobben. Og av erfaring vet jeg at formen pleier vre grei dagen etter cellegiftbehandling (takket vre store doser kortison og diverse). S jeg har jo meldt meg p festlighetene. 

Men s kommer dilemmaet:

Party on?

Eller

No party!!!

Eventuelt to drink or not to drink?

Fornuftige meg sier jo: Hallo der, kroppen din vil allerede vre fullstendig forgiftet p grunn av  cellegift....

Mens ufornuftige meg pstr: Hallo der, kroppen din eeeer jo allerede fullstendig forgiftet av cellegift.. Hva gjr det vel med litt ekstra alkohol? Kanskje det bare vil f cellegifta til flyte lettere rundt i blodet? Kjr p!!

Jeg spurte kreftsykepleier om rd. Hun mente at jeg bare mtte kjenne p det selv, men at den ene cellegifta jo er litt hard for nyrene, s skjeivfylla var ikke anbefale. Men noen glass vin var helt ok. S det s! Vi fr se hva kroppen sier i morgen. Om det blir party on eller no party. 

I skrivende stund tar jeg fjerde, av totalt seks, cellegiftbehandling. Jeg her kommet halvveis. Hurra for det!!

Og i gr fikk jeg positivt svar p mr av hjernen. Ingen svulst! Alts prvene var negative, noe som er positivt. Tre ganger hurra for det!!

 

 

 

Ojda, da har NRK rpet at jeg jobber med MGP-bidrag

Da er det vel bare hive seg rundt lre seg synge..

I dag var jeg Ukas gjest p NRK Finnmarks ettermiddagssending. Eller det vil si: Ettermiddagssendinga gjestet meg. For den frste timen av ettermiddagssendinga ble nemlig gjort direkte fra stua mi her i Kvenvika. 

Og her kom det fram ymse nyheter fra DramaKvenens liv for si det slik...

Blant annet at jeg etterp forhpentligvis fr avvkreftet hjernesvulst. P grunn av visse symptomer tok jeg MR av hjernen for tre uker siden, og i ettermiddag skal jeg til spesialisten som henviste meg. Jeg regner jo egentlig med f negativt svar. Det vil si et positivt svar for min del. Hvis du skjnner hva jeg mener...

I tillegg snakka vi litt om kvener og mitt kvenske opphav. Men det er vel ikke akkurat nyheter...

Ogs mimret vi om mine r og bragder som styrkelfter og strongwomanutver. Om hvordan det hele starter med jakten p sommerkroppen 2004 og endte opp med tre NM-gull i styrkelft, og en haug meritter nasjonalt og internasjonalt i Strongwoman, fordi jeg tilfeldigvis oppdaga at jeg var litt sterk. Og fordi jeg tenkte at det har jeg aldri gjort fr, s det gr helt sikkert bra...

Vi snakket ogs litt om kreftkampen og blogginga mi, og hvordan jeg bruker blogg og humor som en slags overlevelsesstrategi i det jeg str i n. Og at det blir fjerde runde cellegift p meg i mrra.

Reporteren sa ogs at jeg var vakker, s jeg vurderte ikke slippe han ut herifra <3 Kunne vel blitt en litt annerledes fortsettelse p ettermiddagssendinga med desperate rop om hjelp p radio, politiaksjon p direkten og gudene vet... Jaja, litt drama m man regne med her hos DramaKvenen. 

Og s ble the mother of all news poppet p direkten: jeg jobber s smtt med et bidrag til Melodi Grand Prix. Oooh yes! Serist. 

Jeg har allerede begynt skrive teksten p Stronger than I ever thought that I would be. Lta handler om kreftkampen jeg str i n, og hvordan det lfte biler bare blir barnemat i forhold (I don't have to lift cars to prove my strenght). Det blir nok ogs noen strofer p kvensk. Om sisu. Selvsagt.

Har allerede tanker om sceneshow med innhold som pyro, parykkavrykking og billfting. Vi fr nu se... Hadde ikke dette generert poeng, s vet ikke jeg!!??!! 

S n m jeg bare finne produsent, musikere og lre meg og synge. Detaljer detaljer... (Her er det bare komme med innspill eller melde seg frivillig!!) S fr vi se hva som skjer. 

Ellers var det veldig hyggelig ha besk av NRK. Som alltid. 

Jeg fikk ogs velge noen lter. Selvsagt valgte jeg Elin & The Woods med lta Sapmi (en herlig sommerlt som jeg har bidratt med foto til cover og video), rets ESC-vinner Netta og lta Toy, og til slutt Survivor med Destinys Child. Og s et klipp av Vre en kven med forente kvenske artister

 


 



 

 

Hvor er livmorkaka mi?

I oktober er det rosa slyfer og puppekaker all over the place for sette fokus p brystkreft, men hvorfor er livmorkreft s tabu?

Gynekologisk kreft er visst stort tabu, og forbunnet med mye skam og ikke minst sorg. I alle fall for de fleste av oss som rammes. 

Brystkreft derimot er det mye strre penhet om. Rosa slyfer deles rlig ut i hopetall, spesielt i oktober. Kjendiser str fram som heroiske brystkreftoverlevere, og puppekaker bakes for skape oppmerksomhet rundt kreftformen som rammer omtrent 3400 kvinner i ret. 

Men hvor er livmorkaka mi, liksom?

Rundt 800 kvinner her i landet fr livmorkreft rlig. Det snakkes det mye mindre om. Nesten ingenting faktisk. Derimot snakkes det litt mer om livmorhalskreft som rammer rundt 350 nordmenn i ret. Her oppmuntres det til jevnlige celleprver gjennom kampanjer som #sjekkdeg. Jeg savner lignende kampanjer for skape oppmerksomhet for livmorkreft og kreft i eggstokkene. 

‒ Kvinnehelse i dag handler frst og fremst om brystkreft. Det er ogs dette det er knyttet mest prestisje til forske p. Det er selvflgelig viktig og bra. Men gynekologiske sykdommer havner i skyggen, sier Kari Nyheim Solbrkke, frsteamanuensis ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo til Forskning.no 

Da Solbrkke og kollega Hilde Bondevik skulle forske p gynekologisk kreft, var det svrt vanskelig f tak i forskningsobjekter. Mye p grunn av skam og tabu. Mange vil ikke at noen skal vite at de har hatt gynekologisk kreft og ftt fjernet livmoren.

‒ Fjerning av livmoren, hysterektomi, er det vanligste gynekologiske inngrepet i Norge (rundt 5000 rlig). Likevel er det nesten ikke studier finne p hvordan det oppleves fra kvinnenes eget ststed, srlig yngre kvinners erfaringer, forteller forskeren.

tte kvinner i alderen 25-43 ble til slutt intervjuet om livet etter hysterektomi. Her kom det fram at det at en etter kreftbehandlingen ikke kunne f barn, opplevdes som det det mest traumatiske.

Og akkurat det skjnner jeg veldig godt.

Selv om forskerne sier at de er litt overrasket over dette funnet, fordi kjnnsforskere gjennom flere r har vrt opptatte av " bevise" nettopp det at en kvinne ikke behver "la en livmor definere hvem en er " (det vil si muligheten til f barn). 

Men det f barn er jo faktisk for mange "meningen med livet". Det skape liv. Fre slekta videre. Ha en egen familie. Og alt det der. For mange er det et livsprosjekt. Og nr dette brtt blir tatt i fra en, s er det jo klart at det oppleves som traumatisk. Til tross for at forskere og andre ppeker at "man er mer enn en livmor" og "at en behver ikke f egne barn for vre lykkelig". Men nr man str i dette selv, s ser man jo dette p en helt annen mte. Det oppleves som et stort tap. En sorg. Kanskje man til og med fler at man mister seg selv som kvinne. Og en opplever skam. En vil helst ikke prate om dette med noen. 

Kanskje det er nettopp derfor det er s stort tabu rundt "den helvetes jvla fittekrefta". 

Og kanskje det er nettopp derfor vi m snakke mer om dette.

For akkurat som med andre tunge ting, blir en sorg og en skam som deles, gjerne lettere bre. Tro meg, jeg vet: Jeg har lfta veldig mange tunge ting, bde alene og med andre (#tidligere_strongwoman #NMgull_i_styrkelft).

Men ja, sorgen og ensomheten man fler nr en spass viktig del av livet opereres bort er steintff og tung. Det lfte biler blir faktisk bare barnemat i forhold. 

Jeg skulle nske at man automatisk fikk tilbud om psykologisk hjelp eller noen prate med nr en fr en slik diagnose og gr igjennom operasjoner, cellegift, strling og fandens oldemor av bivirkninger og ettervirkninger. For man trenger virkelig noen lufte hauet for nr man str i det. Og det er ikke alt som en fler seg like komfortabelt med dele med familie og venner. Ikke minst s fler man seg ikke alltid like "heroisk kreftoverlevende" som man kanskje framstiller seg selv som heller. 

For min del har faktisk det vre spass pen gjennom bloggen hjulpet meg. Jeg har ftt satt ord p ting, og ufarliggjort skumle greier gjennom humor (Oj, er livmorkreft tabu? Why did'nt I get the meme??!!). Og ikke minst s har jeg ftt utrolig mange gode tilbakemeldinger fra dere der ute. Bde fra folk som selv har hatt kreft, vrt prrende, eller rett og slett fra gullegode mennesker der ute som heier p meg og nsker meg alt godt. Utrolig glad og rrt over all sttten og tilbakemeldingene. Det har frt til at jeg tross alt fler meg litt mindre alene i den her driten. Jeg er veldig takknemlig for det. 

Men hva var det egentlig jeg ville fram til? Jo, hvor pokker er livmorkaka mi???

 

(Noen dager fr jeg fikk kreftdiagnosen, fikk jeg forresten denne kaka. Ikke akkurat "livmorkake", men nrt nok?)

(Humor og selvironi er undervurdert medisin)

 

Kler jeg kreft eller?

Godt stsje seg opp litt og late som om alt er helt ok.

I gr kveld heiv jeg meg rundt og tok p meg kjole, hye stvletter, sminke og hr, og dro ut med to fantastisk flotte damer p byen for spise, drikke vin (alkoholfritt for min del) og kose oss. 

Det var et utrolig velkomment avbrekk fra kreft, cellegift og fandens oldemor. 

Jeg flte meg fin, og jeg la ogs merke til at jeg fikk noen blikk (forhpentligvis ikke fordi parykken s rar ut p meg, men fordi jeg s fin ut).

Det var jo nesten s jeg begynte lure p om jeg kler ha kreft, liksom??!!

Det ble jo noen tilnrmelser utp natta, og noen ble til og med ganske s innpsliten.

Full fyr: s det vakre blonde hret ditt med en gang du kom inn!! 

*stryke meg over hret*

(Inni hodet mitt: Det er bare parykk, vil du prve det p?

Hflige meg: Takk for det! (*livredd for at han skulle drge av meg parykken der han klenga seg inntil meg*)

Han: *bla bla bla skryte av seg selv bla bla bla klenge klenge bla bla bla*

Til slutt mtte jeg bare hflig avvise han med at Nei, jeg vil ikke bli stemor til din datter p tredve

...

Ellers var det en hyggelig kveld. Veldig godt pynte seg, komme seg ut og fle seg litt normal igjen. Traff mange kjente, fikk mange gode klemmer og lykkenskninger, og en tidligere kollega rpte til og med at han aldri tidligere i sitt liv hadde lest en blogg -men min fulgte han med p <3

 

Lei PMS? Da e drmmedama di!!

I gr kveld ble s pisslei av vre singel at jeg oppretta Tinderprofil. 

Igjen. Jeg har vrt der fr, og jeg har faktisk truffet noen svrt hyggelige karer gjennom denne appen ogs. 

Men det har liksom ikke helt frista drive med dating og styr nr man er syk og fler seg veldig lite attraktiv. Og hva pokker skal jeg skrive p en snn profil? Man vil jo liksom dra fram de gode sidene sine, og gjerne presentere et glansbilde av seg selv. Tidligere har det for min del vrt: se p meg, kan lfte bil og jeg lper p toppturer.

Mens n...

vil du se meg med eller uten parykk p frste date?

Lei PMS og unnskyldninger som "jeg har mensen i dag"? Da er jeg drmmedama di!!

Nei, vi fr se... S tff i trusa sprs det om jeg er. Mulig jeg sletter Tinder igjen med en gang fordi jeg ikke fler meg bra nok til styre p med slikt akkurat n. 

Men uansett: hvis det er noen der ute som faktisk vil bli bedre kjent med meg n som jeg er s syk som jeg noen gang har vrt -s plusspoeng til vedkommende!

 

 

Sorgen over ikke f egne barn

Ved ujevne mellomrom etter operasjonen har en blge av stor sorg skylt over meg: Sorgen over ikke kunne f egne barn. 

Kreften tok fra meg den muligheten. Alt mtte opereres bort. Det er ingenting igjen skape liv med. 

Jeg burde helt sikkert ha tenkt p barneproduksjon fr jeg fylte frti. Og det har jeg ogs gjort. Men det har liksom aldri kommet noe ut av det. 

Et besk til Danmark, med de mulighetene som finnes der, har ogs vrt vurdert. Det var ogs svrt tett fr jeg spurte en venn om han hadde noe lovejuice donere til et slikt forml.

Men s kom kreften, og alt det falt i fisk. Det var visst ikke en gang mulig beholde eller fryse eggstokkene eller egg. 

Jeg spurte til og med legen om det var mulig f transplantert en ny livmor, fordi jeg hadde lest at det var blitt gjort i Sverige med stort hell. Men nei, det var ogs uaktuelt. 

S ja, i tillegg til det fysiske tomrommet i kroppen min etter operasjonen, s er det n ogs et stort emosjonelt tomrom i livet mitt. 

Det er jo ikke en menneskerett f barn, men jeg tror faktisk at jeg ville hatt svrt mye gi et barn. Jeg har jo ting p stell med jobb og hus og alt det der. Og jeg har mer enn nok kjrlighet til overs. Tid og mulighet til prioritering ogs. 

Ja, jeg vet at det finnes alternativer som adopsjon eller stille opp som fosterforelder eller lignende, men jeg er ikke helt der. Ihvertfall ikke akkurat n. Kanskje senere. Helst hvis jeg har noen som str i det sammen med meg. 

Eller s kan jeg jo bare finne meg en ledig mann som allerede har barn. Men jeg er visst ikke s god p den der finne mann biten heller. #synessyndpsegselv

Etter operasjonen har jeg s godt jeg har kunnet prvd skyve unna denne her sorgen. Det har vrt for stort og tungt til at jeg har orket g inn i det akkurat n. Har liksom mer enn nok med cellegift og det styret der. Men av og til kommer sorgen skyllende over meg som en flodblge. Sammen med tanker om at jeg jeg vil bli forever alone. Lammende tanker og lammende sorg i stytan. Heldigvis har jeg til n klart brste det av meg. I alle fall for en stund.

 

Jaja, vi vet kor vi bor...

Heggen i hagen er i blomst og plenen er grnn, men det er godt at jeg ikke har gidda pakke bort vinterklrne enn, for her er det meldt vind, regn og nysn i fjellet. Til og med bikkja brsnudde i dra i morges: m visst ikke tisse likevel

Passende floskler for uka som kommer:

Jaja, vi vet kor vi bor...

Det finnes ikke drlig vr, bare drlige klr

Jaja, det e jo ikke st.Hans enn...

August og september blir sikkert fin...

Dm har det vrre srp. 30 grader hadde aaaalldri overlevd

Det e nu heldigvis lite mygg ute nu

Kom gjerne med forslag til flere floskler/setninger som passer til det her vret som er meldt her oppe denne uka.

 

Ubrukelig morfinbuzz

Jeg er n inne i den delen av cellegiftsyklusen som preges av store smerter. Smerter som forskes dyves med Paracet og opiumpreparater. 

Det er jo mange forfattere som har skrevet sine store verk i nettopp morfinrus. 

Jeg blir neppe en av dem. 

Her gr det stortsett i fnis, tihihiii og omg nr jeg prver kommunisere via snap. 

Smertene blir heldigvis mindre av disse sm opiatdosene, men det gjr ogs min evne til kommunisere p et greit intellektuelt niv *fniiiis*

Forhpentligvis kommer hjernen min tilbake om en dag eller to. 

Hyper hagedag

Ogs i dag har formen vrt overraskende bra. Cellegiftsmertene jeg forventet dukket ikke opp, og det er jo awesome. 

Starta dagen med pjuske med stueplantene og omorganisere planteveggen. Og s fikk jeg akutt behov for plante og styre ute ogs, s jeg dro p felleskjpet og kjpte 18 sekker jord og gulrotfr. 

Og s gikk jeg og bikkja en fin tur p Kreta i finvret fr vi dro hjem og lasta ut ca tusen liter jord ut av bilen. Og nr jeg sier vi s mener jeg jeg, for Hero gadd ikke hjelpe til. 

Fikk hyggelig besk og en retro lampe. Og s fikk jeg mer hyggelig besk og en dunge tomatplanter. Gode greier! 

Og s fikk jeg akutt behov for enda mer jord, s da dro jeg tilbake til felleskjpet. Impulskontroll lenge leve. 

Gulrotbedd ble laget, tomatplanter plantet om, drivhus omorganisert og kroppen fltes bra. Deilig vre ute i sola og fle at man skaper noe. 

Hagedagen ble avsluttet p terassen til naboen fr uvrssikring av hagen. Det er nemlig meldt heftig vr i mrra, og jeg er ikke spesielt keen p at min elskede hage flyr p havet i mrra. 

Bra dag. Jeg fikk gjort mye greier. Har kost meg masse. S fr morgendagen bare bli som den blir. 

 

 

 

Hyper p steroider

Dagenderp etter cellegiftbehandling pleier vre bra. Veldig bra. Sannsynligvis p grunn av steroidene jeg fr for takle gifta bedre. 

S i dag har jeg ftt gjort unna masse greier. Bde praktiske, sosiale og koselige aktiviteter. 

Frst svidde jeg av litt for mye penger p hagesenteret. Kjpte noen stauder, hengeblomster, stemor, fr og knoller, en hengeplante til ha inne og over 200 liter jord. Egentlig skulle jeg bare hente en rosehilsen som jeg hadde ftt melding om l klar til meg der (takk Conny! <3).

Planter og bikkje ble kjrt hjem fr jeg tok p bimbohret og stakk innom jobb. Torsdag er nemlig vaffeldag p mediehuset. Veldig trivelig spise vafler og prate med kollegaer. 

Derfra gikk ferden til NRK-kontoret. Egentlig hadde jeg tenkt tigge til meg streikevafler, men siden streiken ble avblst kvelden fr s var planen bare hilse p folket og takke for hagehjelp og sttte. Flaks som jeg har, var hele gjengen samlet p mterommet og koste seg med lisensmarinerte jordbr, vaniljeis og kaffe. Sannsynligvis for feire at streiken var over. Jeg sa ikke nei takk til is og jordbr i godt selskap for si det snn. Det endte opp med at jeg ble booket som gjest til onsdagspraten om to uker, og det er jo koselig. e heldigvis ikke redd for prate ;)

Ferden videre gikk til nok et kaffeslabberas. Denne gangen med kjekke og hyggelige karer p Barilla. Her fikk jeg veldig god hjelp til et prosjekt jeg jobber med i smug. Har en livsdrm som jeg nsker virkeliggjre, men som jeg trenger profesjonell hjelp til, for e vel ingen musiker... Vel, mer om dette kommer nok seinere. 

Etter nyttig og trivelig brainstorming, hastet jeg til apoteket for hente en spryte som skal dempe cellegiftbivirkninger. Den skal vre s enkel sette at jeg kunne gjort det selv, men da jeg hrte at den egentlig koster over tte tusen kroner, fant jeg ut at det var best la profesjonelle ta seg av den jobben tilfelle kuke det til. Heldigvis stilte kreftsykepleierne opp. Der var det god stemning. Herlige damer! 

Ferden gikk videre til bruktsjappa hvor jeg blant annet fant meg en skinnjakke og noen kjoler. For kjoler har jeg jo ikke nok av... Ny kjole fant jeg ogs p senteret. En knallgul sak med blomster p. Den lyyyste mot meg, og jeg klarte ikke la vre prve den p. Pokker, den satt fint p ogs. Mtte bare ha den. 

Steroider = tompngpung...

Middag ble fortrt p en hyggelig restaurant med en bra kompis. Kvalitetstid!

S lurte jeg han med p Biltema og Europris s jeg kunne kjpe mer hagestsj. 

Pokkers steroider og virketrang alts!

Men DA var det p tide kjre seg selv hjem i skammekroken. S n sitter jeg her i godstolen ved vinduet, klapper bikkja, hrer musikk, blogger, drikker solbrsaft og ser nisa vake i vika mi. 

Godt slappe litt av etter en hektisk dag. Skal bare lufte bikkja og sette staudene i beddet fr jeg tar kveld. 

Det er s deilig med slike dager hvor energinivet er slik jeg er vant til. Disse dagene er s sjeldne for tiden at jeg fler at jeg m bruke de godt. F gjort praktiske, sosiale og gye greier. 

Erfaringsmessig kommer nemlig smertene i lpet av natta og blir vrende til over helga ihvertfall. 

Da er det godt med ting som er gjort! 

  

Hjelp, alarmen gr her. Dr nu?

Man har det ikke mer dramatisk enn man lager det til sjl...

Da er jeg godt i gang med tredje cellegiftbehandling. Det vil si at jeg p mange mter er halvveis! 

Og det er utrolig godt at man denne gangen kunne koble cellegifta rett i den ferske veneporten framfor mtte bruke timesvis for stikke seg fram til en passende og velvillig re. Dessuten fles dette mye tryggere siden mine rer n har hatt en tendens til sprekke, og jeg er ikke s keen p ha cellegift flytende ut i vevet for si det snn. 

Men litt drama har det jo blitt. Det er jo meg det er snakk om her...

Kreftsykepleier hadde koblet meg til vske og var ute for blande ut cellegifta, og plutselig gikk alarmen p dryppmaskina. Og bare: jaha? Dr nu?

Jeg prvde febrilsk rope litt lavt p sykepleier. Hjeeeelp, alarmen gr her!.  Men ingen kom. Ropte litt i noen minutter. Og s ble alarmer enda litt hyere. Fortsatt ingen respons. 

Til slutt drassa jeg med meg dryppmaskina, stakk hodet uti kreftavdelingsgangen.

Hjeeeelp, alarmen gr! Dr nu??

Et par tilfeldig forbipasserende pasienter s litt forskremt ut. Og s kom en sykepleier halvveis lpende for sjekke hva som sto p. 

h, alarmen har gtt p maskina her. Kan du hjelpe meg s jeg slipper dvve?

Sykepleieren fikk fiksa det kjapt. Det var tydeligvis bare en slange som hadde vridd seg og gtt i klem. Phew, da slapp daue denne gangen. 

Da kreftsykepleieren min kom innom med ferskblandet Taxol fortalte hun at min reddende engel allerede hadde fortalt om mitt ddsdrama. Vi mtte jo flire litt. Det er vel ikke spesielt snilt rope ut snn her p et sykehus liksom. Jaja, men det hjalp jo. Fikk hjelp brennkvikt! 

Ellers sitt nu her... Og blir sittende tilkoblet noen timer. Heldigvis fr jeg servert mat og drikke + prata sjit og alvor med de herlige kreftsykepleierne. Men det er bare stikke innom hvis du er i nrheten. Hilsen selskapssyk. Prvde lokke til meg besk ved sende sexy bilde av utrigninga mi, men sitt nu her aleina fortsatt...

 

 

 

 

 

Sannhetsserum? Ja, lykke til. Det gr bare ut over dokker sjl

Etter mye om og men, sultensure trusler, fram og tilbake, ble det endelig operasjon p meg i sekstida i gr ettermiddag. Det var en sann lettelse. Fordi jeg hater vente. Ihvertfall nr jeg er sulten! 

Fiffig nok kom kirurgen springende panisk inn dra tre minutter etter at jeg la ut en trussel p Facebook om at dersom jeg ikke l p operasjonsbordet innen klokka 19 s ville trkke i meg en pakke ritzkjeks og skylde det ned med en liter solbrsaft. Ok da, han var ikke panisk. Kanskje bare litt stressa. Og jeg tviler sterkt p at han ser det rlet jeg lirer av meg p sosiale medier. 

Anyways, stemningen ble etterhvert god p rom 5569, til tross for at jeg insisterte p fortelle akkurat hvor sultensur jeg var. Noen tester ble tatt, informasjon ble gitt, og han tegnet opp der hvor inngrepet skulle gjres. Og siden jeg har en hjertetatovering p venstresiden av brystet, og veneporten skal ligge p omtrent samme plass p hyresiden, tusjet han opp et matchende hjerte. Det var jo hyggelig. 

Og s kom informasjon om bedvelse og snn. Jeg legger ikke skjul p at jeg var s nervs for inngrepet at jeg hpet p bortimot full narkose. Ikke pokker om jeg skulle vre bevisst under det her! Men det skulle jeg ikke f. Isteden for ble det lokalbedvelse og noe han kalte sannhetsserum.

E nu det der egentlig s lurt? Det gr bare ut over dokker sjl, for dokker aner ikke hvor mye rl kan lire av mj p kort tid. Det der gjr dokker i s fall p eget ansvar!

Kirurgen mente at det der nok kom til g helt fint... Jah...

Jeg ble trilla ned p kirurgisk. Humret og skravla var p topp, til tross for at jeg egentlig gruet meg veldig til operasjonen. Vittighetene satt lst. Jeg syntes ihvertfall selv at jeg var veldig morsom.

Jeg fikk hilse p operasjonsteamet, kravlet opp p bordet, kledd av meg det som skulle kles  av, koblet opp til ekg, blodtrykk, drypp og diverse. Og oksygen. Ja, her var det nok ikke bare oksygen jeg fikk i meg, for plutselig begynte jeg fle meg veldig bra, og om mulig enda morsommere enn jeg er til vanlig. Kommentarene, sprsmlene, anekdotene og vittighetene haglet ut av kjeften min. Og akkurat n er jeg mest glad for at jeg ikke husker s mye fra det hele, og at dette kun er er vagt minne... Jeg husker bare at jeg nrmest skravla hl i hauet p kirurgen, anestesifolket og sykepleierne gjennom omtrent hele operasjonen.

Men ikke kom si at de ikke ble advart om at dette ville skje! Jeg sa det bde til kirurgen p visitt og til teamet da jeg kom ned. Seh... De har bare seg selv takke! 

Etter en vellykket operasjon ble jeg trillet opp p rommet. I heisen spurte jeg sykepleierne p kdd om de ikke bare kunne trille meg ned p kiosken fordi jeg hadde s lyst p plse i brd. Those faces!! Istedenfor ordna sykepleieren min meg en skl ritzkjeks og en mugge iskald solbrsaft. Oh lykke! Da hadde jeg jo ikke spist eller drukket p 22 timer. 

Etterp ble det rntgen for sjekke veneport, og diverse forberedelser til cellegiftkuren. Og s fikk jeg lurt den herlige nattevakta til ta av meg den plagsomme og undvendige veneflonen som var p venstre hnd (hadde frst p hyrearmen, men den sprakk s de mtte sette ny. Fikk glukose rett i vevet da ra sprakk, s ble hoven og klende, men det er heldigvis ikke farlig. Det hadde vrt verre om det skjedde med cellegift. Heldigvis har jeg veneport n, s n slipper jeg bekymre meg for det. Og n slipper jeg opplegget med timesvis med stikking hver gang jeg skal kobles til noe drypp. Hurra!!

 

 

Ikke at jeg er dramatisk alts, meeeen

N ligger jeg her. Snart vaktskifte. Fastende siden midnatt. Og fortsatt ikke ftt operasjon av veneport. 

Og ja, jeg er sur. Skikkelig sultensur. 

Glefsa formelig da sykepleier kom inn dra n: e sulten!!! Og pissatrengt. Men jeg gidder ikke g p do. N holder jeg meg p ren trass, og s skal jeg pisse ut hele operasjonsbordet p pur faenskap. Hvis det blir operasjon i dag.

Sykepleier bare: Slapp av, eg har glukosedrypp med til deg!

Blodsukkeret var p 4'ish, s det er sikkert ikke rart at jeg var gretten. 

Hun visste heller ikke nr eller om det blir operasjon i dag, men at forhpentligvis ville sykepleier etter vaktskifte kunne komme med godt nytt i s tilfelle. 

kommer til skyte eventuell budbringer som kommer med drlig nytt truet jeg sikkert kjempeskummelt. 

Men det fikk jeg visst ikke lov til.

ok da, men jeg kommer til holde fram pekefingeren som et pisollp, si PANG og be budbringer legge seg ned p gulvet i skam

Sykepleier bare flirte, og mente at det sprs om neste sykepleier ville gjre det. Vi fr se!!

Akkurat da ringte kirkeklokkene nede i byen. 

hr, n ringer kirkeklokkene for meg sa dramakvenen dramatisk. 

Og s pekte jeg mot vinduet. Man kunne tydelig hre at det regnet ute: 

hrer du Gud som grter for meg??

Sykepleier: det e bra du har humret ihvertfall!

Ja, s n ligger jeg her med glukosedrypp. Jeg skjnner jo at det er blitt krll med timeplanen siden legen som skulle operere meg i dag ble syk, og de ikke er s mange her som kan gjre et slikt inngrep. Jeg har full forstelse for det. Men likevel er jeg jo sur og frustrert. Og veldig sulten. 

Har ftt tatt MR  av hjernen i det minste, s n ligger jeg her venter p svar, og forhpentligvis avkreftelse p hjernesvulst. 

Men det ble nu litt drama med det ogs, fordi det skulle settes kontrastvske og ingen hadde satt veneport eller veneflon p meg enn. Fikk heldigvis satt veneflon overraskende kjapt, takket vre vival, ulyralyd og en dyktig anestesilege. 

 

 

I just wanna feel pretty

Jeg hadde ikke tenkt gjre noe spesielt p 17-mai i r, annet enn holde meg langt unna store folkemengder og snrrete unger. 

Likevel fikk jeg plutselig akutt behov for feire nasjonaldagen litt. Ihvertfall utad -p face, insta og snap.  S jeg dro p meg min fine Alta-/Kvnangen-/Loppakofte, bling, hr og sminke. Under hadde jeg joggebukse og crocks, men km bryr seg? Det ville jo ikke vises p selfies uansett. S gikk jeg ut i hagen, fant et sted med fin sjbakgrunn, trr og flatterende lys, innstilte kameraet p pretty selfie filter og knipsa til jeg ble fornyd. Sikkert etter snn 30-40 knips. Og s crockstraska jeg inn igjen, vrengte av meg hr, kofte og bling fr jeg lasta opp det fineste bildet p nevnte snap, insta og face. 

Og likes og hjerter rausa jo p, og jeg m jo innrmme at det fltes utrolig deilig, spesielt der jeg satt hrls i joggebuksa og egentlig flte meg ganske rl. 

Samtidig ramla det jo inn bilder av finkledde venner og kjente som koste seg ute i finvret med andre folk. Og da fikk jeg akutt sosiale abstinenser. 

kommer!! 

S var det p igjen med kofte, bling og hr (denne gangen sammen med strmpebukse og passende tradisjonelt fotty), fr jeg rkjrte inn til sentrale strk. Fant fort ut at jeg mtte ta litt omveier fordi deler av E6'n inn til sentrum plutselig var full av mennesker som gikk etter hverandre med flagg og flyter og styr. Fikk parkert bilen, halvveis lp inn mot sentrum, og kryssa europaveien akkurat i det russen kom med sitt opptog og s snirklet jeg meg gjennom folkehavet som en elegant gaselle med spisse albuer til jeg fant kjentfolk. 

Det var utrolig deilig vre sosial, sitte ute i sola, se folk og prate sjit. Glemme sykdommen litt (selv om det ble ganske hett under parykken etterhvert). Jeg tenkte: Fkk it, blir jeg syk n s fr det bare vre. Det har vrt verdt det. Og jeg skal uansett tilbake p sykehuset over helga. Fkk itttt!!

Litt senere p ettermiddagen (etter et kjoleskift og en liten hvil), dro jeg p en hyggelig sammenkomst hos ei god venninne, drakk litt for mye cava, spiste litt for mye god mat, prata litt for mye sjit og tvang folk til prve blondieparykken min. S var det bare leke Askepott og dra hjem fr midnatt, s jeg ikke skulle vre alt for fyllesyk til hagesjauinga dagenderp. 

Dagenderp kom og gikk med hagearbeid, pressestyr og diverse. Og s ble jeg invitert p middag med ei venninne som jeg ser alt for sjeldent. Jeg klarer jo ikke si nei til slikt. Ikke ville jeg det heller, selv om formen ikke var p topp og jeg visste jeg ville f svi for det i etterkant. P igjen med kjole, sminke, hr og tiara.

*selfie selfie*

Alt m jo dokumenteres, spesielt de gangene jeg faktisk har ork til pynte meg litt. Jeg gjr det jo ikke for sette opp en maske utad om at livet mitt er perfekt, for det er det jo ikke. Langt derifra. Men av og til s er det bare s fint kunne fle seg litt fin, spesielt nr jeg mesteparten av tida fler meg ganske krpp. Da er det fint kunne leke litt med hr, sminke, bling, filter og flatterende vinkler. Fle meg litt pen. Om det s bare er for noen minutter.  P en mte gir det meg et lite hp om at ting blir bedre. 

Dessverre kan man jo ikke g rundt med skjnnhetsfilter ute i den virkelige verden (eller, man KAN jo, men jeg gidder ihvertfall ikke styre snn med sminke og snn). Og det er vel kanskje egentlig like greit. Verden hadde vrt kjedelig om alt og alle virket perfekte. Spesielt nr det ikke speiler virkeligheten. Klisjaktig nok s ligger jo det perfekte p mange mter i det uperfekte. 

S slapp av folkens: jeg er ikke like pen i virkeligheten uten sminke og filter som jeg er p profilbildene. Og det fr vre helt greit. 

Og til dere single mannfolk som ikke tr ta kontakt med meg fordi jeg er s skremmende pen p bilder: av og til slipper jeg ogs fjerter, piller meg i nesa og hater livet mitt. 

 

 

 

Fikk NRK p besk. De rakte plenen min.

I gr fikk jeg plutselig besk av en billast NRK'ere. De hadde med seg raker, hekksaks og insisterte p hjelpe meg med hagearbeid. 

Nei, det var ikke som del av opptak til et nytt hageprogram (selv om det ogs hadde vrt driiiiitkult!!), istedet var det streikende journalister ved NRK Finnmarks kontor i Alta som hadde lyst til bruke streikedagen til noe annet enn bare vre streikevakter. 

Sier jeg nei takk til slik hjelp? rru g'rn?? Jeg ble overlykkelig for hjelpa. Raking av plen og diverse annet hagearbeid har hengt over meg som en mare n i vr. Og akkurat det hadde tydeligvis mine gode journalistkollegaer ftt nyss i gjennom bloggen her. 

Jeg elsker det rare huset mitt og den enda rarere hagen, men har jo mttet innse at kreften har satt brems p diverse arbeid i hus, heim og hage. Og siden jeg p grunn av cellegiftbehandling ikke fr reist p ferie denne sommeren, blir nettopp hus og hage en viktig del av min tid framover. Og hagearbeid blir ogs viktig terapi for meg. Jeg elsker vre kreativ og skape noe, og det se noe jeg har sdd selv vokse til liv og bli vakkert eller spiselig gir meg stor glede. 

Derfor syns jeg det var det utrolig stort av NRK'erne bruke en en dag p hjelpe meg oppgaver som jeg ville ha slitt med selv n. 

De stilte opp med store smil, hageutstyr og arbeidslyst, og satte villig i gang med raking, rydding og diverse. Vi fikk til og med lnt tilhengeren til naboen, s de staute NRK-karene fikk kjrt et lass hageavfall til avfallsplassen (mystisk nok begynte det brenne der oppe like etterp, men jeg satser p at det ikke var vr feil). 

Hagearbeidseansen ble forvrig ogs dokumentert av bde Altaposten, Finnmark Dagblad og fagbladene Journalisten og Medier24 (kommer). Snn bare fordi... Men hvor var Hageliv, Home & Garden og Lev Landlig? bare spr... Noen kjenner virkelig ikke sin beskelsestid! 

cof

 

 

Karantenetid

Munnbind og antibac str klar i gangen slik at eventuelle gjester som ramler innom for tida kan beskytte meg for den skumle verden utenfor. 

Etter blodprvene i gr dmme er immunforsvaret mitt som forventet ganske lavt denne helga. De nytrofile verdiene l p 1.0, men det er vanskelig si om de var p vei opp eller ned i gr. Uansett tar jeg mine forholdsregler og har satt meg selv i en slags karantene inntil videre. Det vil si at jeg holder meg hjemme. Og gr jeg ut for lufte bikkja for eksempel, s er jeg veldig veldig godt pkledd til tross for sommervarmen (her snakker vi stilongs under buksa, ullgenser, ekstra genser/jakke og vindjakke + lue og skjerf). 

Har utrolig lyst til kaste meg ut i hagearbeid som raking, planting og ordnings, men inntil videre er det satt p hold. Men jeg har ftt montert et par sm drivhus og flyttet plantasjen ut fra yttergangen i det minste. Men prikkling og snn m dryes til verdiene gr opp. Inntil videre fr jeg nye meg med vanning og hpe plantasjen ikke dauer.

Og hvis det er noen som har lyst p litt hageterapi (for eksempel raking eller kutting av trr) s er det mulighet for det her hos meg. har kaffe! Og antibac.

 

Kreft? Her, ta en Paracet.

Det er noen heftige smertefulle dager p gang her n. Det var det ogs p samme tid i forrige cellegiftsyklus. 

Det er infernalske smerter i beina som mest minner om beinhinnebetennelse (fra knrne og ut i hver t), rare smerter i tennene, trommehinnene, ledd og ikke minst musklene. 

I morges var det s ille at jeg knapt kom meg ned loftstrappa. 

Da angra jeg litt p at jeg har skaffa meg alle disse musklene, for det er bra mye ha vondt i. 

Jeg fikk til slutt tatt meg noe Paracet, samt en annen type medisin som skal hjelpe mot beinsmertene. Men det var begrenset hvor dyvet dette ble, s til slutt valgte jeg ta en svak dose av sykehusversjonen av heroin, nemlig oxynorm. Det hjalp heldigvis p snn litt etter hvert. Jeg ble ihvertfall slv. 

Etter ha snakket med kreftsykepleier som hadde konferert med kreftlege, fikk jeg utskrevet en resept p Paracet, med beskjed om ta 1gram fire ganger i dgnet for holde smertene litt i sjakk. 

Da mtte jeg faktisk le. 

Er Paracet virkelig vidundermedisinen som fungerer for alt fra bakfyllahodepine og forkjlelse til beinbrudd og kreft?

Men flink pike som jeg er, s skal jeg jo gi det en sjanse. Jeg har jo trekantdop i tillegg hvis det virkelig skulle ryne p her, men jeg er jo ikke s keen p ta for mye av slikt. Er ikke s lysten p bli avhengig. 

S i mellomtiden fr jeg knaske Paracet som om hver dag er en dagenderp. 

Miss wiggy

Det er ikke til stikke under en kjkkenstol at min nye tilvrelse som bortimot skalla er ekstremt surrealistisk. Og jeg merker at jeg er blitt veldig veldig selvbevisst angende hode, hr, hodeplagg og alt det der styret. 

Sitter parykken riktig? Er den skeiv? Ser det skikkelig fake ut? Kan den blse bort? Tenk om noen drar den av meg?? 

Hallo paranoia!

Jeg har n to parykker: en bimbostyle og en mer hverdags som ligner mer p min egentlige sveis. Den siste fikk jeg dekket av staten p grunn av kreften. Og det er jeg svrt takknemlig for! 

Sistnevnte hrpryd har jeg forvrig ftt bekreftet fra flere hold at ser helt naturlig ut. Superenkel forskning viser at mange (ok, de f jeg turde sprre -bde gamle bekjente og fremmedfolk) trodde det var mitt ekte hr, og det er jo bra. 

Jeg gidder ikke g med parykk hjemme, ikke en gang nr jeg har besk. Folk som kommer innom fr bare tle se min skinna look. Dessuten blir ekstrahret ganske fort varmt og litt klamt og ubehagelig g med for lenge. M innrmme at det har vrt en sann lettelse ta det av nr jeg kommer inn dra hjemme! 

Jeg blir nok bruke en del lue og snn istedenfor. Det er mindre pes og stress. Eller eksperimentere litt med sjal og snn. Skal nok sy noe greier selv ogs. Jeg har jo god tid til slikt -regner ikke med f hret mitt tilbake fr om et r ellernoe. Veldig surrealistisk tenke p. 

Mtte forresten le da jeg skulle mte en veldig god venn p kjpesenteret her om dagen. Han gikk rett forbi meg. Kjente meg ikke igjen med bimbosveisen. Mannfolk!!

 

Endelig flelse av kroppskontakt

Livet som singel kreftpasient er ikke like lett. Ihvertfall ikke hvis man har behov for nrhet. Og det har man jo. Det ligger jo i menneskets natur lengte etter kroppskontakt, nrhet og kjrlighet. 

Og n finnes det jo visse begrensninger i forhold til dette p grunn av operasjonen og cellegiftbehandling for min del. Snn hvis jeg hadde hatt noen her pjuske med... 

Flrting og kreftbehandling er jo heller ikke spesielt sexy:

Vil du se meg med eller uten hr p frste date?

Eller:

Jeg ligger p isolat n, kan vi drye daten til.... skal vi se... september? 

Seh...Kjrlighet og snn har jeg vel egentlig ikke spesielt store forventninger til n, selv om det er veldig veldig koselig flrte litt, ogs n. Kanskje spesielt n -for man har jo litt behov for bekreftelse og slikt. 

Men jeg tenker ogs: Skikkelig pluss i margen hvis noen faktisk gidder flrte litt med meg selv om de vet at jeg str midt i mitt livs kamp og fler meg skikkelig krpp, liksom. 

Anyways... Under dagens cellegiftbehandling fikk jeg plassert p meg gummihansker fylt med varmt vann, slik at det ble lettere finne en duganes re til veneflon. Denne gangen tok det bare halvannen time finne en blodre som ville venefloreres -og det er jo framgang med en time i forhold til sykehusets veneflonproblemer forrige mandag. Heldigvis fr jeg veneport om tre uker!

Men det jeg skulle fram til... Det var jo litt koselig med de varmtvannsgummihanskene, for det fltes nesten som at noen (med litt tjukke og varme hender) holdt p meg. Kanskje jeg skal ordne meg gummihansker og fylle de med varmtvann hjemme ogs -snn bare for fle p litt nrhet. Eller er det litt desperat? spr for en venn...

Ellers vil jeg rose kreftsykepleierne i Alta. Helt fantastiske! Jeg fikk de til og med til moonwalke for meg (uten munnbind, men det gjorde ikke s mye. Stemningen var uansett p topp). S kanskje det blir danseshow der nr jeg skal ha neste runde? Jeg venter i spenning! 

h, kan man bli smittet av kolikk fra fdeavdelingen?

Det er vel ingen tvil om at bde cellegift og antibiotika er beinhard kost for magen. Og etter noen dager p sykehuset begynte jeg merke heftige magekramper med pflgende kramper oppover rygg og nakke. Wtf? Kolikk?? Er det ikke bare spedbarn som har slikt? Kanskje jeg hadde blitt smitta av noen fra fdeavdelingen som ligger vegg i vegg?? 

Neidaaaa, jeg vet jo at slikt ikke gr an. Dessuten var jeg jo stortsett i isolat, og mtte bruke munnbind nr isolatet etterhvert ble opphevet. 

Munnbind er jo forresten ganske gy. Vurderte kle p meg en snn hvit gummihanske, ta p munnbindet og moonwalke rundt i avdelinga mens jeg sang til Michael Jackson og tok meg selv i lyskomrdet. Men jeg klarte utrolig nok styre den impulsen. Istedet fikk jeg legen til moonwalke p vei ut fra den siste visitten. Good times!!

Ellers var det ettukers sykehusoppholdet preget av ups and downs. Det beste med det hele var f besk + de fantastiske sykepleierne p avdelinga. De er rett og slett engler <3

Noen av dem ble ogs lei seg da jeg skulle dra hjem: skal si til lgan at du ikke e klar for dra hjem, for vil at du skal vre her! <3

Men slapp av - jeg skal tilbake om tre uker for MR/brainscan, veneport og cellegiftbehandling. 

 

 

Ett glass vin senere...

Fikk besk av ei veldig god venninne i kveld. Etter ha vist henne den groteske rytingen, spurte jeg henne om hun ville klippe hret mitt. 

Heldigvis sa hun ja. 

Jeg er utrolig glad og takknemlig for at hun ville gjre det. Hadde jeg mttet gjre det alene s hadde det ikke blitt srlig vakkert. P noe som helst vis. Tvert i mot hadde det nok blitt ganske s traumatisk. 

Jeg helte i meg ett glass vin for mote meg opp til seansen. 

Jeg kan trygt si at dette ble en svrt svrt surrealistisk, spesiell og emosjonell opplevelse. For oss begge. 

Tusen hjertelig takk, Christine! <3

 

 

Barbere bort hret ditt kan du gjre sjl!

Jeg er s sint. Og jeg er s frustrert. 

Det er helt jvlig se hret ramle av. Se hrtjafsene p puta nr jeg vkner. Hret som flger med nr jeg tar ut hrstrikken. Hret p klrne. Hret i sluken p dusjen. Og alt hret som flger med handa bare jeg prver stryke lett gjennom den forsvinnende hrmanken. 

Det er rett og slett groteskt! 

Hrbrste har jeg ikke turt bruke p over ei uke. 

Selvsagt er tanken om bare gjre kort prosess der: klippe bort alt og barbere hodet. Og flere har sagt at jeg bare burde ta kontrollen og fjerne hret n. 

Men det er faen ikke s jvla lett! Ta nu prv barbere bort ditt eget hr fr du sier snt til meg! Ja, jeg skjnner at du/dere bare mener det godt -men akkurat tenker jeg mest: fkk deg! Fkk dere! Og ikke minst: fkk kreft!!

Ja, jeg banner, men det er fordi jeg er forbanna! Jeg er frustrert. Og jeg er veldig veldig lei meg. 

 

dav 

 

Finne p litt spik

Du vet formen er p vei oppover nr man vurderer spik mot helsepersonellet: 

 

 

Hallo Gollum

I gr kveld skjedde det jeg trodde jeg var forberedt p: hrtap. 

Jeg var/er ikke klar for det. 

Joda, jeg har parykk klar. To faktisk. Og haugevis av hodeplagg. 

Men jeg er ikke klar. 

I alle fall ikke mentalt. 

Sjokket over st der med en hrtjafs i hnda er umulig beskrive med andre ord enn jvlig. Jvlig kjipt. 

Hva n? Jeg har ikke hodeplagg med meg til sykehuset en gang. 

Kanskje like greit at jeg er p isolat, slik at folk her skal slippe se meg som Gollum. 

Fkk kreft!

Fkkings helvetes fittekreft!!

 

I feel so isolated

Har havnet p isolat i Hammerfest.

 

Etter ha vrt veldig veldig drlig frste uka etter cellegiftbehandlinga, s begynte jeg i helga fle meg i finfin form (h alt er relativt, men jeg flte meg i hvert fall bedre), og unnet meg bde liten tur i fjra, kreative innfall (lagde og solgte litt kunst), sing av grnnsaker og blomster -og mandag var jeg hos parykkfrisr, kaf og shoppet litt kunstsaker. 

Utp ettermiddagen mandag merket jeg at noe var galt. Frs veldig og flte meg litt smuggen. Tok til slutt tempen i bakluka, og den viste 38.5. 

Fkk, da var det bare finne nummeret til avdelinga p sykehuset for hre hva jeg skulle gjre, for jeg hadde ftt streng beskjed om ringe dem hvis feberen bikket nettopp 38.5.

Da temperaturen var oppe i 39 bare en halvtime senere, ordnet sykehuset transport til meg: hospitalet neste! 

Kjedelig nok var det bare en taxi. Jeg som hadde hpet p litt herlig drama med ambulanse med bllys og sirener og hasardis ambulansebytte p Skaidi -som man har lest s mye om i avisene.

Ok da, jeg skal vel vre glad for at jeg ikke var s syk at jeg trengte ambulanse. Istedenfor proppet jeg den stakkars drosjesjfren med drlige anekdoter og gauling til radioen. 

Kom fram i titida, fikk utlevert et enerom, og ble etterhvert utsatt for diverse prvetaking og snn. Det ble etterhvert avklart at jeg skulle f antibiotika, febernedsettende og vske intravenst. 

Og det var her moroa begynte. Eller helvetet... 

Jeg er nemlig utstyrt med ekstremt sjenerte og skjre blodrer. Tydeligvis. To sykepleiere fra avdelinga og en anestesiperson (herr kan stikke i d oms hele dagen fra cellegiftbehandlinga stakk i meg bde her og der til han ga opp). Til slutt kom en annen anestesperson opp med ultralydmaskin som skulle lokalisere rer som kunne duge. Hele seansen med fire stikkende helsepersonell, utallige stikk, mye frustrasjoner, smerter, latter, trer og angst tok 2-3 timer. Endelig i totida p natta ble veneflonen satt inn, og antibiotikaseringen kunne starte. Og jeg kunne f litt hvile. 

Needless to say: de nsker n operere inn veneport s bde de og jeg slipper timesvis med stikking. 

I lpet av natta ble det ogs klart at jeg skulle bli plassert i isolat fordi immunforsvaret mitt var p null. Eller p 0.1, og det er jo alt for lite nr de nytrofile hvite bloodceller helst skal ligge p mellom 2-7. De vil ikke operere inn veneport fr verdien er 0.5. Og jeg skal visst ogs isoleres fram til jeg nr den verdien. I morges l den p 0.2. Det gr oppover, men tydeligvis ganske sakte. 

S i mellomtiden ligger jeg alts her i isolat p enerom. Har heldigvis tv her. Og hver gang sykepleiere eller andre skal inn her, s m de gjennom en slusegan hvor de skifter klr, desinfiserer seg og tar p munnbind. 

Vurderer tvinge alle munnbindfolkan til moonwalke litt for meg her. Har allerede ftt en til gjre det. Eller.. Hun gikk ihvertfall litt bakover. Nrt nok. 

Ellers er det fint lite action her. Aner ikke hvor lenge jeg m vre her, og nr jeg eventuelt fr operert inn veneport. Inntil videre s fr jeg vel bare dyve kjedsomheten med weird shit p tv. Eller prve lure helsepersonell med munnbind til moonwalke litt for meg -Michael Jackson style. 

Man har det ikke mer artig enn man lager det til sjl -eller har det p andres bekostning. 

 

 

Les mer i arkivet Juni 2018 Mai 2018 April 2018