hits

Kickstart p livet

Ferie? Behandlingsreise tror jeg vi sier...

Hva skjedde med at jeg bare skulle vake i bassenget og stortsett leve p gedigne ste druer og vin disse ukene?

Vanvittig godt opplegg nr det kommer til fysioterapi skjedde...

Visste du at du kan f tilbakebetalt utgifter for fysioterapi nr du er i for eksempel Spania?

Jeg hadde jo hrt rykter om det, men trodde det var en skikkelig komplisert prosess som jeg var usikker p om jeg orket begi meg innp, utslitt som jeg fortsatt er etter kreftbehandlinga. Dessuten hadde jeg hrt om flere nordmenn (inkludert finnmarkinger) som har blitt svindlet og ikke hadde ftt tilbake utleggene sine p grunn av userise aktrer, blant annet her i Albir. 

Likevel tok jeg kontakt med et velrenomert norskdrevet fysioterapiinstitutt rett borti gata her jeg bor, og fikk ordnet hardt tiltrengte fysioterapitimer. Egentlig skulle jeg funnet meg en fysioterapeut hjemme i sommer p grunn av bivirkningene fra operasjonen og cellegiftbehandlinga, men jeg har rett og slett ikke hatt tiltak og krefter til det enn.  Her nede fikk jeg time p dagen hos en supergrundig, dyktig og ikke minst hyggelig norsk fysioterapeut (med spansk lisens -noe som er vesentlig for f tilbakebetalt utgiftene fra Helfo). 

Frste timen ble brukt til grundig diagnostisering/behovsgjennomgang, samt en heftig vond runde med knaing av panserhard rygg, stive skuldre og herpa nakke. Voi sakorias det var godtvondt!! Hun Unn gikk fryktlst rett p de vondeste muskelknutene mine, og jeg sa au og aaaagggh mer enn n gang der jeg l p benken. Med vondt skal vondt fordrives tenkte jeg, og led meg frivillig gjennom kta. 

Tydeligvis liker jeg smerte -eventuelt utsikten til slippe kronisk smerte i nakke/skuldre/rygg, for jeg fikk satt opp ytterligere fem kter. 

I gr ble det fokus p f i gang lymfesystemet. I mars ble 45 av lymfene mine operert ut (fant kreft i 5 av disse), i tillegg har cellegiftbehandlinga gjort sitt for at lymfene mine trenger kjres i gang igjen.

Her ble jeg pakket inn i verdens mest sexy bukser som best kan beskrives som en slags massasjesovepose. Den var visst ganske smart, og klarte scanne seg til hvor jeg hadde strst behov for stimulering. Det fltes som en kombinasjon av vre omfavnet av en massasjestol og f kledd p seg verdens tighteste holdinstrmpebukse. Den klemte og masserte seg oppover fra trne, opp beina og rundt hofter og mage. Hoi voi, det var en skikkelig surrealistisk opplevelse, spesielt nr den klemte s hardt rundt magen at jeg nesten trodde jeg ikke skulle f puste. Det gikk jo helt fint alts, men det var bare litt uvant for si det snn. 

Som konsekvens av lymfedrenasjen har jeg pissa som en foss siste dgn #tomuchinfo

I dag hadde jeg en ny omgang med behandling av rygg, skuldre og nakke. Det var godtvondt. Blant annet stappa hun 12 nler p strategiske steder bak i der som jeg skulle prve slappe av med. S da gjorde jeg det. 

N skal kroppen f litt hvile fr det blir tre nye kter neste uke. Tenkte at jeg like godt kan kjre p nr jeg har s god mulighet. La dette vre en kickstart p mitt nye liv som kreftfri. F lst opp spenninger som har satt seg i kroppen, og f satt igang lymfesystemet skikkelig igjen. 

Nr jeg kommer hjem skal jeg vre flink pike og finne meg en fysioterapeut som jeg kan fortsette dette arbeidet sammen med. Og komme i gang med treninng igjen. Jeg vet at kroppen trenger dette, og det er jammen p tide at jeg kommer i gang. S takk til staten Norge som faktisk gir meg mulighet til kombinere ferie med behandling! Det ville vrt dumt av meg slst bort den muligheten. 

cof

cof

(Se s tynn jeg ser ut nr jeg klemmer armene sammen og vinkler kameraet p rett mte!!)

 

 

 

Kreftfri, men ikke frisk. Snn helt enn.

Ja, jeg er utlmodig. Tror faktisk at jeg er fdt utlmodig.

Selvsagt er det helt fantastisk vre kreftfri. Men jeg har faktisk knapt rukket innse at jeg har hatt kreft. Alt gikk s fort. 

Eller... Symptomene hadde jeg nok hatt en stund, men det er kun i etterpklokskapens lys at jeg har skjnt hva kroppen faktisk desperat prvde fortelle meg. Jeg trodde bare at jeg var utbrent, slet med svnproblemer og depresjon - samt hadde menstruasjonsforstyrrelser. At det kunne vre kreft falt meg faktisk ikke inn fr i slutten av februar eller noe. Og etter det gikk det slag i slag med ytterligere testing, diagnostisering, operasjon og s seks cellegiftbehandlinger. 

Jeg rakk knapt bli redd. Ddsfrykt p grunn av kreften har jeg ikke rukket ha. Eller tillatt meg selv. Men jeg har jo hatt tunge stunder. Smerter. Slitenhet. Dager, timer og stunder hvor jeg har lurt p hvordan jeg i alle dager skulle klare komme meg igjennom det her. 

Heldigvis har jeg hatt bra folk rundt meg hele veien. Og jeg er utrolig overveldet over all sttte og hjelp jeg har ftt underveis. At det er S mange som har fulgt med og heiet p meg er intet mindre enn helt fantastisk. Noen av dere har faktisk fysisk kommet hjem til meg og dratt meg opp av senga p dager jeg ikke trodde jeg skulle klare komme meg opp. Gulv har blitt stvsugd og vasket, oppvaskmaskinen har p magisk vis blitt bde fylt og tmt. Bikkja har blitt lufta nr jeg knapt klarte g selv (R.I.P. Hero). Og mat har blitt satt forran meg p dager hvor jeg ikke klarte ta vare p meg selv. Jeg har ogs hatt noen dra til nr jeg ikke klarte se p mine egne vegger. Eller orket vre alene. I tillegg har jeg ftt hjelp med hage, hus, anneks og bil. Og s har jeg ftt blomster og ulike typer oppmuntringer/gaver. Takk. Dere vet selv hvem dere er, og jeg er s utrolig utrolig takknemlig. Og veldig veldig glad i dere. 

N er jeg endelig friskmeldt. Eller ihvertfall erklrt kreftfri. Formen er p vei tilbake. Sakte men sikkert. Alt for sakte etter min smak. I mitt hode er jeg klar for lpe, svmme, jobbe fulltid, elske, lfte 200kg, danse i regnet og klatre p fjelltopper. LEVE! Og vel s det.

Og noen dager klarer jeg kanskje litt av det. Mens andre dager klarer jeg det ikke. Jeg blir fort sliten, og jeg sliter innimellom med nevropatinummenhet i fttene, og innimellom fr jeg anfall av kvalme eller migrene. Og jeg blir veldig fort irritert, trist, sliten, drittlei og inneslutta. Og fler p urettferdighet. Over at jeg fikk kreft. At jeg n ikke kan f egne barn. Og s har jeg skikkelig drlig samvittighet for at jeg fler det snn, nr jeg bare burde vre glad for at jeg lever. At jeg overlevde. Og at jeg faktisk er relativt sterk og frisk og alt det der. 

Livet mitt er litt snn berg og dalbane n hvor jeg prver febrilsk klamre meg fast s godt jeg kan og hpe p det beste. 

Jeg vet det bare er to uker siden jeg ble erklrt kreftfri og en dry mned siden siste cellegiftbehandling, men i mitt utlmodige hode s skal jeg liksom vre helt frisk n. Og vel s det. 

Jeg fler meg som en sprinter p startstreken i OL: klar for gi ALT. At det er N det gjelder.  Det er N jeg skal leve og gjre alt. Helst p en gang. Kjr p, kjr p, kjr p!! Eller peis p som vi sier i nord.

Snn sett er det jo bra at jeg er i Spania akkurat n. Her blir jeg p en mte tvunget til sette ned farta. Ta en siesta under palmene og svette ut siste rest av cellegifta. Hadde jeg vrt hjemme hadde nok prosjekter i hus, hage, jobb og livet forvrig overveldet meg. N fr jeg en timeout p ihvertfall to uker fr jeg m tilbake til hverdagslivet. Og det trenger jeg. Godt mulig oppholdet her burde vrt enda lengre slik at jeg fr ladet batteriene enda mer. 

Selv om det er fantastisk med ferie, gleder jeg meg utlmodig til ta hverdagen tilbake. Men jeg er ogs redd. Tenk om kropp og hode ikke fungerer? Tenk om jeg ikke klarer jobbe s mye som jeg forventer? Eller klarer trene s tungt og mye som hodet vil? Eller... eller... eller...

Hvorfor hres det s lett ut nr man sier til andre at man m bare ta n dag av gangen,  ett skritt om gangen, ting tar tid og ikke minst den irriterende sanne klisjeen Rom ble ikke bygd p en dag? Hlsinki ogs, snne selvflgeligheter er skikkelig irriterende akkurat n. Selv om de er aldri s sanne. Kanskje mest derfor.

 

 

 

e kreftfri!

Torsdag var jeg i Troms for ta PET-scan for sjekke status etter seks gjennomfrte cellegiftbehandlinger. 

Som sist (da jeg fikk diagnosen i mars) ble jeg mtt av usedvanlig hyggelige radiografer/radiologer (potato/tomato -jeg aner ikke rett betegnelse p disse superheltene. Vet bare at de har superpowers innen artig mainnsjitprat og at de jobber med radioaktive greier) som tydeligvis husket meg igjen siden sist. Det er s trivelig vre der at jeg nesten hper jeg blir invitert p julebordet deres (jeg har ikke lyst til dra dit for f mer kreft liksom). Anyways... Ble injisert med radioaktivt stoff  og plassert i en trommel denne gangen ogs, men fikk dessverre ingen superpowers a la Spiderman denne gangen heller. Hvis jeg kunne velge f superpowers som et innsekt, mtte det vrt veps: fly rundt og skremme vettet av folk. Sikkert kjempegy. Eller en feit humle som dser rundt fra blomst til blomst. Kanskje fargerik sommerfugl? Hva tror du jeg hadde passet best som?

Anyhow... Allerede ettermiddagen etter ringte legen fra Troms og fortalte at de ikke hadde funnet noe p PET-scan. JEG VAR KREFTFRI!!

Da jeg fikk friskmeldingen l jeg i senga og flte meg ganske slapp, kvalm og drlig etter siste cellegiftbehandling og PET-scanningen, s jeg klarte liksom ikke slippe jubelen helt ls. Men p sosiale medier klarte jeg derimot vre entusiastisk p egne vegne. Og jeg fikk overveldende respons, hjerter og gode vibber fra folket der ute p Facebook, instagram og snap. Over 700 likes og nesten 300 kommentarer p statusoppdateringen p face var mildt sagt overveldende. Tenk at s mange flger med og jubler med meg! Det er rett og slett helt overveldende fantastisk. 

Jeg fikk til slutt kndd meg opp av senga, inn i dusjen og finstasen. Tapas og vin med en god venninne neste! Nyheten (og hennes bursdag) mtte jo feires!

Men jeg turde liksom ikke slippe jubelen helt ls enn. For det frste var formen fortsatt ganske krpp, og for det andre ventet jeg fortsatt svar fra CT, og for det tredje skulle jeg til en underskelse p Hammerfest sykehus tirsdag (dvs i gr).

Helga kom og gikk p sitt vis. Mandagen ogs for svidt. Tirsdag formiddag bar det over fjell, vidde og sund for f bekreftet at jeg faktisk var kreftfri. Etter en del forsinkelser kom jeg endelig inn til lege. CT s fin ut. Det eneste de hadde funnet der var noe sklerose i nedre rygg som sannsynligvis stammet fra mine dager som styrkelfter/strongwomanutver. Ikke kreft alts. Videre underskelser s ogs veldig bra ut. Ingen antydning til kreft. Wohoo!!

P hjemturen mtte jeg bare stoppe og gaule ls midt p vidda (se video). Heldigvis var det ingen der som s og hrte meg, bortsett fra mamma -og n et par tusen av mine nrmeste venner p sosiale medier. 

Jeg er superletta over at prvene er s bra, og jeg VET jo at formen (alt for) sakte men sikkert kommer tilbake. Samtidig er jeg beredt p at jeg kanskje frst n vil f psykiske reaksjoner av ymse slag, n som survival mode skrus av. I tillegg er det jo en viss sjanse for ettervirkninger av cellegiftbehandlingene. Men det fr jeg bare ta det som det kommer. Jeg har overlevd kreft. Faktisk!!


 

Jeg eksisterer i det minste

Jeg puster, jeg spiser, jeg er vken, jeg ser, jeg lytter og jeg lukter. Jeg sanser. Jeg eksisterer. Men her jeg ligger deprimert, tom og full av smerter halvveis i fosterstilling og halvveis i stabilt sideleie, er jeg litt usikker p hvorvidt jeg faktisk lever. 

Jeg lever ihvertfall ikke slik som jeg nsker leve. Jeg er ikke full av liv, livslyst, livsglede, entusiasme og gld. Jeg fler meg mest av alt utslitt og tom. Som en ballong som luften har gtt ut av.

Det er nydelig vr ute, har jeg registrert. Jeg har lyst til ha lyst til vre ute i hagen: plante busker, hste grnnsaker og br, male hagebord, klippe plen, rydde og ordne. Og kanskje lage pesto av gulrotgress. Eller bare sitte ute og nyte solstrler. Men jeg orker ikke. Og jeg har skikkelig drlig samvittighet for akkurat det. 

Akkurat n ligger jeg bare her og fler alt og ingenting. Mest det siste. 

P en mte hper jeg noen kommer hit og drar meg ut av smertene og apatien, men p en annen side vet jeg ikke om jeg orker folk og mas. 

Joda, jeg vet at dette er siste cellegiftbehandling (krysser fingrene for det ihvertfall), og at det bare er meter og sekunder av et liv igjen til ml. Til jeg er frisk. Til jeg kan ta kroppen og livet mitt mer tilbake. Men akkurat n er jeg for utslitt til kjenne nevneverdig entusiasme for akkurat dt. Kanskje neste uke. Fr virkelig hpe det. 

S i mellomtiden m jeg kanskje tillate meg ligge her. Fle alt og ingenting. Tillate meg eksistere, selv uten den store livsgnisten. For den kommer jo tilbake. Den gjr jo alltid det. 

Heidi, du er jo faktisk snart over den verste kneika livet har gitt deg til n. 

Midlertidig ute av drift p grunn av smerter og sorg

S ligger jeg her. Helt alene. I min store seng. I mitt store hus. Uten min lykkepille og smertestillende bestevenn Hero. 

Istedenfor har jeg nylig mttet ta en dose Paracet og morfin for i det hele tatt ha hp om klare starte dagen. Som forventet kicket bde cellegiftsmertene og sorgen etter Heros ddsfall synkronisert inn i dag. 

Sorgen har jeg klart dyve og presse unna/framover noen hakk ved holde meg aktiv. Vre med folk. Lage fem kg potetsalat mm til minnestunden etter Morten. Det var god terapi. Joda, jeg grt i begravelsen, p minnestunden, i gravlet og p kjreturen til og fra. Jeg grt bde for Morten og Hero, men ogs for Mortens datter, kjreste, nrmeste familie, vennner og kollegaer.

Men ogs for meg selv. Og savnet etter min beste venn, samboer og lykkepille Hero. 

Og livets meningslse urettferdighet. Men jeg klarte ikke grte skikkelig. Jeg holdt mye igjen. Om det er en kulturell kvensk greie som gjr at jeg holder smertene og sorgen inni meg i offentligheten, vet jeg ikke. Det kan jo ogs vre en slags overlevelsesmekanisme jeg har bygd opp gjennom et helt liv. Uansett har jeg aldri vrt flink til snakke om slikt. Ihvertfall ikke med trer rennende. Da blir jeg istedet helt taus og lukket. Jeg er flinkere til skrive ut driten. Men kanskje en dag klarer jeg si det jeg virkelig fler nr jeg virkelig fler det. Det vil ihvertfall gjre det lettere ta i mot trst og hjelp. For det er nok ikke s lett trste en lukket innemuret steinsttte som desperat prver holde folk og flelser p en armlengdes avstand. 

Men ved skrive om dette her n, har jeg nok kommet langt p vei. For jeg vet jo at folk rundt meg bryr seg. Veldig. Og de VIL vre her for meg -i alle fall n i mine verste kamper med sterke fysiske og psykiske smerter. Og inni hodet mitt vet jeg jo at des mer drit man skyver under teppet, jo hyere blir dritthaugen, og verre blir smerten nr man til slutt snubler i det. For det gjr man. Snubler.  Man kan ikke bare fortsette unng ting. Det blir ikke borte p magisk vis. Dessverre. Men kanskje ogs heldigvis. For jeg tror man blir et helere og sterkere menneske ved g igjennom gjrma livet iblant serverer en, selv hvor smertefullt og skittent det enn mtte vre og fles. 

Dessuten sies det jo at trer er rensende for kropp og sjel. Grting er rett og slett sunt. Det er en del av kroppens og hodets healingprosess. I tillegg er det ogs p sitt fiffige vis med p styrke flelsesmessige bnd mellom mennesker og dyr. Jeg trenger trst. Jeg ser at du trenger trst. La oss trste og styrke hverandre. Og som tidligere styrkelft- og strongwomanutver vet jeg jo faktisk at tunge ting blir enklere bre hvis man er flere om det sammen.

Selv om instinktet, overlevelsesstrategien og livserfaringene mine akkurat n fler for grave meg inne, bygge opp muren, holde folk unna, ikke vise svakhet -eller aller helst begrave meg i jobb og aktivitet, s skal jeg prve vri om p det. P mange mter er det jo greit at cellegiftsmertene ikke tillater meg den hyperaktive jagingen og lpingen akkurat n. N m jeg faktisk st i det her. Kroppen lar ikke hodet f lpe vekk fra flelsene denne gangen. Det blir rare, tunge og smertefulle dager framover. Men det er vel bedre faktisk ta dette n, framfor la det ta meg igjen seinere. 

Akkurat n er jeg veldig fylt med sorg og smerter. I skrivende stund venter jeg som sagt p at morfinen skal kicke inn slik at jeg kommer meg opp av senga. Eventuelt la meg sove noen timer til. Det har vrt en lang og tung natt. Har hatt stygge flashbacks til da Hero dde i armene mine. Har hatt sterk skyldflelse. Angst. Sorg. Og ikke minst savn. Hvorfor ligger han ikke sammenkrllet ved siden av meg i senga her n? Hvorfor ber han meg ikke om kos? Hvorfor tvinger han meg ikke opp og ut  av senga fordi han m luftes? Akkurat n fles det ganske meningslst st opp av senga. Tanken p g tur er ihvertfall fjern uten favorittturkompisen. Turgleden er midlertidig borte . Vet ikke nr den kommer tilbake. Eller om den kommer tilbake. Bare det   g ut i hagen min er ikke det samme. Gruer meg til det ogs. Eller sitte p plassen vr i stuevinduet. 

Ting, bde av smtt og stort, fles s meningslst akkurat n. Kanskje aller mest de sm hverdagslige tingene. Optimismen din nr jeg pnet en pakke hvitost. Ville det ramle ned litt ost p gulvet til deg? Selvsagt gjorde det det. Og gjerne paprika i tillegg. 

Mten du krp inntil nakken min p nr jeg frs eller trengte trst. Mten du liksom passet p meg. Mten du bare var der p. Mten du bare var. Var...

Jeg kunne skrevet sider opp og ned i nrmest det uendelige hvor mye du betydde for meg,  hvor stor sorgen og tomheten er n, min lille superhelt. Men det vil ikke bringe deg tilbake. Ensomheten blir ikke mindre. Smerten blir ikke mindre. Kanskje jeg heller burde bli flinkere til si disse tingene hyt? Dele flelsene face to face. Tillate meg grte foran andre. Skriving er lett. For meg ihvertfall. Da har jeg en trygg avstand, selv om innholdet er tungt, nrt og privat. Men jeg trenger trst. Og klem. Og nrhet.

Men det er ogs svrt begrenset hvor mye og hvem jeg orker ha rundt meg akkurat n, s folk m nok tle og ikke f svar eller bli avvist. Det er ikke slemt ment, men pga cellegifta, smertene og sorgen har jeg veldig lite energi akkurat n. Vet ikke en gang om jeg orker spise i dag liksom. 

Men noen lyspunkter finnes. Her om dagen bestilte jeg en tur til Spania sammen med min mor. Der skal vi mte min kjre niese som til daglig bor i Bergen, og som skal ha noen uker p Rauma Sol utenfor Albir. Denne turen ser jeg virkelig fram til. Denne turen trenger jeg n. 

____

Det er s mye her i livet som setter spor. Heldigvis kan endel hviskes ut med tid og saltvann. Men noen ganger vil man ikke det. Man trenger bevare det i hjertet sitt. Etterhvert blir forhpentligvis sorgen erstattet med vakre minner. 

Nr din aller beste venn dr i armene dine

Jeg har fortsatt ikke helt klart ta innover meg det br ddsfallet til min aller beste venn, samboer, partner i crime, min skygge, min lykkepille, min bodyguard og ikke minst min turkompis.Hero -SuperHero of the Universe. 

Vi var p besk, og mens vi tobeinte lagde og spiste pizza og chillaxet p sofaen,  hadde du ftt et tyggebein fra en mikset pose slik at du ikke skulle mase snn p oss. Og snn at du ogs skulle f en feeling av lrdagskos. 

Plutselig begynte du sprelle desperat p gulvet. Bakbeina dine virket lammet. Og det skummet masse fra munnen din. Jeg prvde stryke deg oppover magen for hjelpe deg med oppkast, til ingen nytte. Jeg lftet deg opp holdt hodet ditt nedover mens jeg fortsate strykingen, kombinert med en slags  heimlich. Til ingen nytte. Jeg stakk fingeren min i halsen din for prve pirke ut det som satt fast, men det var umulig n til. Halsen din er alt for liten, og ting satt for godt fast. Du var allerede begynt bli bl. Vakthavende dyrlege var kontaktet, men vi fikk ikke svar fr det var for sent. Jeg prvde munn til munn og hjertekompresjon. Ville ikke innse at ting var for sent. Eller over. Eller slutt. At pulsen vi kjente i sted var gtt ut. At yene dine var stivnet, og munnen din lst  fast. Kroppen din l livls i armene mine. Det hele som fltes som halvtimesvis, hadde gtt over p noen kjappe minutter. Jeg knakk fullstendig sammen p terrassen med deg i armene mine. Nektet gi slipp. Bare grt. Hadde verdens verste skyldflelse, smerte, sorg og ensomhet. Tror jeg l der hylskreik i over en time. Tiden stod stille.. Det var en uvesentlighet. Sorgen og ensomheten var bunnls. Selv om jeg hadde verdens snilleste person tilstede. Etter ha holdt trstende rundt meg i en liten evighet, tvang han meg til slutt opp, hjalp meg pakke inn Hero, plasserte han p en trygg plass, og lot meg dusje, skifte og ligge p sofaen og grte fortvilet. 

Jeg m innrmme at stygge flashbacks og heftige tanker innimellom kommer fra hendelsen. Spesielt den frste natta. Avlst av grt og sorg. Svn ble det minimalt med. Det hele ble avlst av en fullstendig tom apati hvor jeg ikke har klart fle eller tenke noe. Glimt av sinne derimot kom da en journalist kontaktet meg morgenen etter for lage sak om tap av kjledyr. Da ble jeg fullstendig rasende. Snakk om smi mens liket fortsatt er varmt, liksom. Dette synes jeg direkte var stygt, umenneskelig og presseetisk helt p jordet.

Sndag kveld begravde vi deg p toppen av tomta mi. Fra graven, som ble dekket av skiferstein og krukker med blomster, har du utsikt til hele ditt hjemlige paradis. Du har utsikt til huset, hagen, sjen/fjra og fjellene. Jeg har ftt satt opp en benk der oppe s vi kan nyte utsikten sammen. Jeg er fortsatt ikke ferdig med plante der oppe hos deg. Jeg regner med at det blir en slags park der oppe etterhvert. Et vakkert levende minnested. 

Jeg m innrmme at selv etter begravelsen, s har jeg ikke helt klart ta innover meg at du er borte. Jeg forventer stadig at du skal ta meg entusiastisk i mot nr jeg kommer hjem. At du vil sitte p fanget mitt i vinduskarmen,  kose og fortelle meg om dagen din. Eller la meg fortelle deg om dagen min. Du krevde kos og ga meg samtidig masse kjrlighet. 

Utrolig s mye kjrlighet, glede, familie, entusiasme, sttte, ro og selskap jeg hadde i deg, Hero. Ufattelig at du n er borte. 

Jeg gruer meg til dra hjem aleine. Starte livet p nytt. Rydde etter deg. Stvsuge pelsen din fra tepper, sofa og whatever. 

Og hvem skal n varme ryggen min nr jeg n skjelver av cellegiftfrost? Tvinge meg ut p en liten tur nr jeg helst ligger i smertefosterstilling p sofaen? Muntre meg opp ved stjele sokkene mine for ha en drakamp. Eller sitte sammen med meg i vinduskarmen og kjefte p krka, msen, pusi, tilfeldig forbipasserende og passe p livet utenfor.

Jeg har vel fortsatt ikke helt klart ta innover meg at du ikke kommer tilbake. At du ikke lenger  vil hoppe opp for legge deg tett inntil meg i senga eller sofaen. At det ikke blir flere turer sammen. At du ikke er der. At du ikke er. 

Jeg frykter at den verste sorgen kommer nr cellegiftsmertene kicker inn til helga og neste uke. Da blir jeg ligge i morfinrus og savne vettet av deg. Grte. Fle p livets urettferdighet. Synes synd p meg selv. 

Jaja... En gang skal vi jo alle sammen d. Men resten av dagene skal vi det jo ikke. 

Men livet er skjrt. 

Ta vare p hverandre!  

(Og bla bla bla... meningslse floskler)

 

 

Det siste bildet jeg tok av deg: 

Hero 😍 

 

 

 

 

 

 

 

Prestasjonsangst av en annen verden

Ka i hlsinki va det tenkte p da proklamerte (offentlig til og med)  at sku hepse i hop en lt og melde mj p Melodi Grand Prix?

e vel ingen musiker!!???!! 

kan vel ikke synge? 

Prestasjonsangsten har tatt meg fullstendig.

Joda, jeg har musiker/produsent som vil jobbe med meg. Joda, jeg har skrevet tekst. Joda, jeg har et budskap jeg vil f ut. Joda, jeg vil nok kunne gjre det rtt bde p en scene og i rampelyset. Joda, jeg har en drm. 

Men...

Nei, jeg er ingen musiker. Nei, jeg kan ikke synge vakkert. Nei, jeg har ikke peiling p hvordan man setter sammen en lt. 

Jeg har gitt meg selv noen runder med mental juling fordi jeg har vrt s stor i kjeften. 

Akkurat n er jeg fullstendig strippet for selvtillit i forhold til det her prosjektet. Denne drmmen. Eller skal man si fantasi?

Og jeg klarer ikke ta tak i dette. Har ikke en gang klart se p teksten p flere uker. Har gravd hodet i sanden, og hpet dette ville g over. Eller at noen andre ville ta ansvar. Lykke til med det...

Ja, jeg har vrt sykere enn jeg trodde jeg ville vre den siste tida. Men er det unnskyldning godt nok? 

Jeg har fortsatt drmmen. Og budskapet. Og til tider ogs viljen. N m jeg bare mobilisere sisuen -min indre urkraft. 

Og tro p meg selv. 

Men kan noen vennligst sparke m i rva??

Eller skal jeg tillate meg vente til neste r? Til jeg blir friskere? Til jeg er bra nok - katti nu det mtte vre...Og ka nu det vil bety...

Men jeg vil jo gjre det N.

Ihvertfall innimellom...

Utrolig hvor mye lettere det er vre heiagjeng for andre enn seg selv. 

Vi har bare ett liv: gjr det stort!

Du kan ta meg n

Hvisket han smtt usikkert, og tok fram den lilla stiften han hadde gjemt i buksa si.

Ta den og bruk den i ansiktet mitt

Jeg bare: h, e du nu sikker p at du vil det?

Han bekreftet at han var klar. 

Jeg tok fargestiften og begynte tegne krigsmaling p kinnene hans, samt nummeret 379 i lilla og bltt. Like etterp gjorde han det samme p meg. S fant han fram roperten sin, og jeg hentet det gigantiske banneret jeg nylig hadde laget, s forlot vi NRK-kontoret for heie p lag 379 under starten p rets Offroad Finnmark 300km sammen med resten av heiagjengen.

Det fltes bde godt og veldig trist vre tilstede p startstreken for heie p Rakel denne gangen. I fjor sto jeg sammen med hennes kjempekrye pappa Morten. Men n var han ikke der. Han var borte. Gtt bort p tragisk vis. 

Allerede i fjor snakket vi om at vi skulle hepse i hop en strre heiagjeng for rskinnet Rakel. Hun er en fantastisk idrettsutver som fortjener all den sttte hun kan f. Dessverre fikk ikke Morten oppleve det denne gangen. Men jeg liker tro at han likevel var der sammen med oss. Han var ihvertfall med i vre hjerter. 

Jeg kjenner deg ikke spesielt godt, Rakel. Har faktisk svidt mtt deg. Men jeg har hrt s utrolig mye fint om deg, s det fltes bde naturlig og godt vre med og organisere heiagjeng for vise at vi sttter deg. Spesielt i r. Men du skal ikke se bort i fra at i alle fall jeg, Elin og Tigo kommer til gjre dette til en fast tradisjon. 

Livet er fylt med store kontraster. Den ene dagen er man for syk til ta cellegift. Dagen etter organiserer man heiagjeng. Den ene dagen er man der. Den neste dagen kanskje ikke. Livet er s utrolig skjrt. Derfor er det s viktig og tillate seg vre tilstede. Vge gjre det man drmmer om. Fullfre det man tror p. Eller vende om hvis noe fles feil.

Og ikke minst: Vg vise omsorg.

Vi har bare ett liv: Gjr det stort! 

(FERDIG PYNTET: Du kan ta meg n sa han da vi skulle tegne hverandre fr heiagjengingen. h, det skulle jeg ikke sagt, for du kommer bare til blogge det la han til. Jeg: Selvsagt kommer jeg til bruke det. Dette er jo en gavepakke!)

 

(Kenneth: h, hvor starter og slutter egentlig pannen din? Jeg: ...)

(Ble s fin atte)

(Mtte ta i bruk powertools for aller frste gang da jeg lagde banner. Vi leeeeeker ikke heiagjeng!!)

(Det skjedde s mye p starten at jeg faktisk ikke fikk tatt s mange bilder...)

 

Frste testrunde gjennomfrt

I gr ble det roadtrip i tropevarmen til Hammerfest sykehus. Jeg skulle ta ct-rntgen av bekken, mage og lunger -med kontrastvske. 

Verdens snilleste Lene var sjfr, slik at jeg slapp kjre alene. Veldig takknemlig for at hun er s god venn (og for at hun har kjpt seg ny bil som bare mtte testes p langtur).

De siste to timene fr ct mtte jeg kvlle i meg en liter vann. P grunn av varmen s ble heldigvis ikke det s vanskelig. 

Jeg mtte ogs ta en blodprve frst for sjekke om nyrene ville takle at jeg skulle f kjrt koksalt og kontrastvske rett inn i kroppen. Blodprven gikk forsvidt overraskende greit, men blodet mitt var tynt som vann pga cellegift, s det rant i strie strmmer nedover armen etterp, selv etter at jeg var plastret. Dermed mtte jeg f en tilfeldig forbipasserende sykehusansatt til plastre meg p nytt. Skremte henne med at det sannsynligvis kom til st en sterk blodstrle ut av armen min nr det gamle plasteret ble fjernet, s hele sykehuset ville bli inntrukket med mitt blod. Hun trodde meg litt. Dessverre skjedde det ikke mer drama enn at blodet p armen ble trket og jeg ble plastret opp p nytt. 

Og s ble det en times tid med venting og vanndrikking. Og litt pissing. Heldigvis var det lite folk p venterommet, s jeg kunne breie meg ut over to sofaer. Siden jeg l der hrls og s kreftsyk ut, tenkte jeg at ingen ville gi meg reprimande for liggingen. Jeg fikk rett. 

Etterhvert ble jeg henta inn av to mannlige sykehusansatte, hvorp han ene ba meg ta av bh'n. Og bare: null problem, mister!!. Og s ba han meg legge meg ned p en slags seng. bare: det e helt greit!!. Tror aldri jeg har vrt s lett ha med gjre i sykekhussammenheng ever. Han andre fyren sto bak et vindu og bivnet det hele. Noen liker jo det ogs. dmmer ingen! S mtte han frste stikke meg med en nl. Da ble jeg litt sur, men det gikk over fordi han var ganske flink (selv om jeg prvde psyke han ut med at en gang de skulle sette veneflon p meg, s brukte de nesten tre timer, men han lot seg ikke utpsyke, og han klarte det p frste forsk. Da ble jeg imponert og belnnet han ndig med et smil.)

S sendte de meg inn i en trommel, injiserte meg med en vske som fikk meg til fle meg helt varm innvendig og ba meg holde pusten et par ganger. S da gjorde jeg det. Da de var ferdige, ble jeg galant tilbudt en stttende arm slik at jeg elegant som en gaselle kom meg opp fra liggende stilling. S fikk jeg beskjed om kle p meg igjen. Og bare that's it? Nu som vi hadde det s koselig!?!. Men det var visst det, s da var det bare hute s hjm i tropevarmen.

Aner ikke nr jeg fr svar p prvene, men jeg hper ihvertfall at de ikke fant noe kjipt p bildene. 

I dag skal jeg ta blodprver for se om verdiene er bra nok slik at jeg kan ta den siste cellegiftrunden i morgen. P en mte ser jeg bare fram til bli ferdig med driten, men p en annen side hper jeg nesten at det blir utsatt til neste torsdag slik at jeg er i grei form til Mortens begravelse neste onsdag. Jeg har jo veldig lyst til vre i form til bidra med baking eller noe, hvis det trengs. 

 

(Chillaxing p venterommet)

(Gruet meg veldig til kontrastvske, for sist jeg fikk det, s var den satt feil og jeg fikk skikkelig vondt)

(Bloddrama p hospitalet)

 

(Buuuu, de mtte sette veneflon istedet for bruke veneporten. *aua i armen*)

(trodde de kom til bruke veneporten min, s jeg smurte den med bedvelseskrem, men de brukte den ikke likevel)

Kanskje du hadde rett, Morten...

I dag trosset jeg de fortsatt sterke cellegiftsmertene og dro p minnestunden til min redaktrkollega og venn Morten Ruud i NRK.

Det er helt uvirkelig og fullstendig meningslst at du skulle forlate denne verden p denne mten. I en steinur in the middle of nowhere and everywhere.

Men samtidig vet jeg at du gledet deg som en guttunge til denne turen, og du gledet deg spesielt til dele flydrmmen med din beste venn p hans bursdag. Dere hadde snakket om dette i evigheter, og alt var planlagt nye: Flyruten, hvor dere skulle mellomlande, hva dere kunne ta med dere, hvem dere skulle mte og s videre. 

Og jeg er ganske sikker p at du hadde en helt fantastisk tur helt fram til det tragiske skjedde. Det er bare se p de bildene som ble tatt av deg under mellomlandingen i Kautokeino: dette var bilder av en lykkelig mann. En mann som levde i nuet. En mann som s fram til reisen videre. 

I natt hadde jeg mareritt fra det som skjedde der oppe i steinura, basert p det lille jeg var blitt fortalt fra hendelsen. Men jeg kan knapt forestille meg hvordan dine nrmeste har det. Din datter (som du var s uendelig stolt av. Det lyste av hele deg da vi sto sammen p starten av Offroad Finnmark for heie p henne for ett r siden), din kjreste og din far. Og ikke minst din beste kompis, han som var med deg. Han som overlevde. Livet er s jvla skjrt! 

Jeg kan vel ikke kalle meg en nr venn av deg Morten, men vi mttes ofte -bde som redaktrkollegaer, men som regel gjennom vre felles venner. Jeg opplevde deg som en utrolig varm person. Du hadde de beste bamseklemmene, det varmeste smilet og du var genuint interessert i de rundt deg. Du s, du lyttet og du var tilstede. Og sist gang vi mttes ved kjkkenbordet over en kopp te og hjemmelaget iskrem, var du oppriktig opptatt av at jeg skulle holde motet oppe og bli frisk. Du s at jeg var inne i en tff periode og du brydde deg.

Kjre Morten, vi har spist finske sylta agurker og skylt de ned med vodka sammen. Vi har danset brasiliansk salsa klokka tre p natten og diskutert utenrikspolitikk like etterp. Bikkja mi har feiret nyttrsaften p hytta di mens jeg selv var i syden. 

Og vi har hatt vre diskusjoner. Jeg har vanvittig stor respekt for dine kunnskaper og dine meninger, men det jeg har flirt mest av (og som jeg syntes var skikkelig dustete og konservativt sagt av deg), var da jeg skulle male stua i nyhuset mitt sjokkrosa, og du lirte av deg: Rosa stuevegger? Du kommer aaaaldri til f deg noe mann hvis du har rosa stuevegger!! sa du skrsikkert og ertende. Du kunne ihvertfall aldri tenke deg bo i et hus med rosa stue. 

Jaja, jeg er fortsatt singel, s du hadde kanskje ikke helt feil, Morten...

Et annet artig minne, som sier noe om deg som kompis og menneske, er da du hjalp din bestekompis med snekre garasje. Til klokka tre p natta. En tirsdag. Rett utenfor mitt soveromsvindu! Her snakker vi Knoll og Tott i action... Din bestevenn mtte rekke bli ferdig fr neste byggetrinn, og god venn som du er, hjalp du han gladelig. En som kanskje ikke var like glad for akkurat det, var hun som hadde soveromsvindu noen meter unna og som skulle p jobb dagen etter. I tretida p natta var jeg rimelig sur og irritert, stakk bustehodet ut gjennom vinduet og kjeftet Blir det ikke stille her snart, s ringer jeg politiet p dere!!! og s vifta jeg truende med telefonen. Du Morten, du bare smilte unnskyldende og avvpnende, og lovet p tro og re at dere snart var ferdig.

Politiet slapp bli oppringt p grunn av snekringsdrama den natta...

For det er en snn mann Morten var. Han stilte opp. Oms midt p natta. Og jeg er ganske sikker p at dersom jeg hadde spurt, s hadde han hjulpet meg male stua rosa. 

Selv om jeg ikke var blant dine nrmeste, s fikk du meg alltid til fle meg betydningsfull og sett. Du hrte p det jeg hadde si, og du hadde en varme og medmenneskelighet av de sjeldne. Du vil skape et tomrom. Du vil bli savnet. Og er det n ting denne ulykken har lrt meg, s er det at det er viktig leve livet her og n. Livet er skjrt og kort. Gjr det du elsker. Vr tilstede. Lytt. Se. Lr. Lev. Le. Og nyt. 

Hvil i fred, Morten. 

Kanskje jeg bare skal rulle rundt i blomsterbeddet og telle fluer?

I skrivende stund ligger jeg i senga og venter p at morfinsmertestillende skal gjre jobben sin. Vkna nemlig av heftig painz i hele kroppen, og det er jo skikkelig ugunstig nr det endelig er skikkelig sommervr i Kvenvika (tropenatt i natt, og over tretti graderi skyggen), og jeg har mest lyst til pjuske rundt ute. 

Lurer p om dobbel dose morfin vil gjre meg dobbelt s frisk i dag -eller om det bare vil fre til at jeg ruller rundt i blomsterbedet og telle fluer? Verdt et forsk? spr for en venn...

Tok cellegift forrige onsdag -en uke p etterskudd pga lave blodverdier. Jeg var ikke spesielt motivert for denne her runden pga heftige bivirkninger fra runde fire. Heldigvis har formen vrt litt bedre enn forventet denne gangen. I alle fall til n. Men forhpentligvis vil jeg ikke bli like drlig framover. *krysse fingrene og banke i bordet* 

I det siste har jeg vrt veldig bevisst p gjre de tingene som gir meg glede, framfor ting som ikke er like gy. Livet og sommeren er kort. Jeg har skapt meg en koselig oase p balkongen min, lagd fargerike blomsterbed, vrt med fine folk som gir meg ro og god energi - og prvd vre litt mer tilstede her og n. Da fr jeg heller leve med at hybelkaninene glefser etter meg, deler av hagen er et villniss og at badet p loftet fortsatt er umalt. 

Her er noen random glimt fra den siste tida. Hper oxy'en kicker inn snart s jeg fr nytt denne sommerhete dagen. 

 

 

 

 

 

Legevaktlegen ba meg la vre bl

Beste rdet fra en lege ever?

Blodverdiene mine har ikke vrt spesielt mye rope hurra for denne cellegifteunden. Selv ikke n nesten tre uker siden forrige behandling, og dagen fr neste runde. 

Da jeg skulle st opp fra senga sndag morgen (eeeh, formiddag), begynte jeg plutselig bl neseblod. Og ikke bare litt heller. Det fossbldde! Helt tyntflytende var det ogs. Og det viste ikke tegn til ville koagulere/stoppe. Uansett hvor mye dasspapir jeg stappet oppi neseboret. Prvde til og med kjerringrdet med ispose i nakken (det fungerte greit da jeg bldde torsdag). Men nei... Da jeg hadde bldd i frti minutter, ringte jeg legevakta. Heldigvis fikk jeg time allerede en halv time senere etter ha forklart at jeg gr p cellegift, og at blodplateverdiene l p 62 p fredag (normalverdien er 150-400).

Verdens snilleste Lene heiv seg i bilen og kjrte meg opp til legevakta, og ptok seg lufte Hero mens jeg var hos legen.

Jeg stavret inn p legevakta, med blodfylt toalettpapir stappa opp i nesa, henvendte meg til sykepleier med den sykt vittige kommentaren Du skulle sett han andre!!...

Hun syntes ikke den var like morsom. Jaja, man kan ikke more alle. 

Da jeg tok ut blodpapiret p underskelsesrommet s hadde det faktisk nesten sluttet bl. Halleluja! Er ikke det typisk? Men det var jo veldig bra da, for da hadde jeg bldd nesten halvannen time. Og nr man i utgangspunktet har lave blodverdier, s er jo ikke det s bra bl i halvtimes vis. 

Blodprver ble tatt, og da ble det konstatert at trombosyttene/blodplateverdiene/blodtykkelsen var nede p 43. S det var kanskje ikke s rart at det tok sin tid fr bldningen stoppet opp (normalen er som sagt 150-400). Flere av de andre blodverdiene var ogs gtt ned p to dager. 

Siden jeg var svimmel og sliten av blodstresset, fikk jeg ligge litt p underskelsesrommet en stund. Vakthavende lege stakk s vidt hodet innom og sa at neste gang s burde jeg ikke styre med stappe papir i nesa, men heller knipe bltvevet (alts neseborene) godt sammen. Ja, og siden trombosyttene var s lave s burde jeg prve unng bl. 

Okidoki!

Jeg har heldigvis klart flge legens rd om la vre bl. Hurra for meg, liksom! Burde tildeles rets flink pike-pris for akkurat det. 

Hos fastlegen dagen etter ble det tatt nye blodprver. Da hadde heldigvis trombosyttnivet steget til 52, men det er jo uansett alt for lavt. Grensen for f cellegift er 100. S da fr vi se hva dagens blodprver sier. Mulig femte cellegiftbehandling m utsettes til verdiene har steget. 

Det kan ogs se ut til at den ene cellegiften (taxol) m byttes ut fordi jeg har vrt s utrolig syk den siste runden. Kroppen tler tydeligvis ikke mer av den gifta. N har det vrt s ille at jeg har grudd meg skikkelig til ny behandling, spesielt hvis det skulle fre til at jeg ble like syk eller verre enn jeg har vrt n. Det har vrt snn at jeg har vurdert nekte. Har tenkt at jeg ikke ville klart en runde til. S n fr vi se hva kreftspesialisten sier etter dagens blodprver og snn. Jeg er veldig spent. 

Ellers har det vrt fint vr de siste dagene, og det har jeg klart nyte med terasseliv, grilling, hagepjusk og godt selskap. S alt er ikke bare sorgen alts, tross alt. 

 

Dager finnes i alle farger -ogs gr

Men s - den som venter den skal f!

Det ser ut til at jeg har kommet meg over den verste bygen. For denne gang. Det ble bare noen dager ekstra med heftigere smerter, nummenhet i kroppen, trer og frykt. 

Jeg orker ikke legge skjul p at dette har vrt den tffeste cellegiftrunden. Til n. Smertene har vrt heftigere og har satt lengre i kroppen. De har ogs vrt av en slik type at de ikke har respondert noe srlig p medisiner. Sist sndag og mandag var det s ille at jeg faktisk ble redd. Det var tett fr jeg ringte legevakta. Jeg klarte knapt g p grunn av smerter, nummenhet, svimmelhet og muskelsvakhet. Sleit ogs med puste og svelge. Armene kjentes vissen. Og det fltes som om jeg hadde en stram maske over ansiktet og hette p hodet. Nakken og skuldrene var ekstremt stive og smertefulle. Sannsynligvis var nettopp musklene her blitt s stive pga den ene cellegifttypen at blodtilfrselen rett og slett hadde stoppet opp. Da er det ikke rart at kroppen plutselig fltes helt fremmed. Fikk noen doser sterke smertestillende etter ha grtt av smerte og redsel hos legen. I tillegg kjpte jeg en nakke-/skuldermassasjegreie i hp om at det ogs skulle hjelpe p. Det er jo ikke s lett massere seg selv oppi der p en behagelig mte, og siden jeg bor alene og ikke har en massasjevillig mann lett tilgjengelig, ble lsningen en snn her kragesak. 

Joda, allerede i gr var jeg bedre. Jeg klarte og g uten se ut som om jeg trengte rullator, pluss at jeg overlevde p Paracet. Jeg klarte til og med vre sosial og i litt lett aktivitet hele dagen. Hadde besk av en god venninne, hennes mor og kule guttunge, fr jeg tmte litervis med trer  i tre kvarter hos min nye samtalepartner/behandler (som jeg fikk mast meg til pga kreftdiagnosen og dertil behov for sttte og hjelp til komme meg igjennom den her kampen). Etterp dro jeg p besk, prata sjit, spiste deilig grillmat, rulla stappmett p sofaen fr vi spiste hjemmelaget is med br. Fikk ogs beundret drivhus ( vil ogs ha stort drivhus!! 😍), fr jeg dro p besk til en venn for leke interirkonsulent (hvorfor vil han ikke male kjkkenet sjokkrosa?? Jeg syns jeg hadde s gode argumenter...: graktig = ZzzzZzzzznork!! *legge seg dramatisk ned p gulvet og late som om jeg sover*)

Men folk er jo forskjellig p fargefronten. Jeg hadde ikke klart bo i ett graktig eller hvitt hjem. Jeg trives i min sjokkrosa stue med knallgule detaljer. Og min sterke sjgrnne stue med oransje gardiner og stsj. Farger som gir meg styrke og som forhpentligvis gjenspeiler hvem jeg er som person. Ihvertfall den jeg nsker vre. For noen dager er jo bde svart og gr i meg ogs. Da gir fargene i hjemmet mitt bde en pminnelse og et hp om at ting blir bedre. 

Dager finns i alle farger, ogs gr, men s
Den som venter han skal f.

Det er min tur idag til ta mikrofonen
Tusen yne lyser mot meg

For selv om ting innimellom ser hplst svart, grtt og evigvarende ut, blir ting etterhvert bedre. Noen ganger pinsomt sakte og nesten umerkbart over tid, mens andre ganger over natta, eller et yeblikk -eller kanskje bare ved et blikk eller en klem. 

Min kreftbehandling har ihvertfall fltes som en heftig berg og dalbane. Til tider har det bare vrt klamre seg fast og hpe p det beste. Og det har jo gtt bra, snn til slutt. Selv om det til tider har sett beksvart ut nr cellegiften gjennomsyrer kropp og sjel. 

Da er det s godt nr smertene slipper taket, og man kan sette ekstra pris p de gode dagene og yeblikkene. 

Selv om jeg gruer meg skikkelig til neste runde. 

Men inntil da fr jeg bare gripe mikrofonen, komme meg et steg eller to videre med den der jvla mgp-greia. 

For jeg er dum og deilig, juba juba?

 

 

Livets ekstreme kontraster

Det er ikke til stikke under en stol at det er ekstreme kontraster i livet mitt for tida. 

Den ene dagen: Skrive MGP-lt? Ingen problem!! Glitter og glamour? Give it to me, bejbeh!!! fikse det der. Det er bare gullegod terapi.

Og s er man s syk p grunn av cellegift noen dager senere at man faktisk m velge mellom f i seg nring eller bruke krefter p stelle seg og skifte klr. 

Her har jeg ligget i tilnrmet fosterstilling siden lrdag p grunn av smerter. Tankene om den der grand prix-greia har vrt ganske s fjern, bortsett fra blger av ka i hlsinki e det har gtt ut skrytt p m nu??? 

S det var litt av et sjokk da det i ettermiddag tikket inn en snap av morgendagens forside av Finnmark Dagblad, med tittelen Satser p glitter og glamour i Melodi Grand Prix, med bilde av meg selv i rosa kjole divastyle. 

Men har man sagt A, s er det vel bare fortsette p resten av alfabetet -og se hvor langt man kommer. Selv om jeg for tida ligger nede, s betyr det ikke at jeg ikke reiser meg igjen! Jeg er sta. Og s har jeg den der sisuen, den indre krafta. Man er da tross alt kven!! 

(Ja, jeg vet at det kanskje hres ut som om formen er relativt grei ut akkurat n. Det er bare en overlevelsesmekanisme. Sannheten er at jeg fler meg veldig liten, redd, svak og alene akkurat n.  Smertene og bivirkningene denne cellegiftrunden har nemlig vrt en del sterkere og heftigere enn tidligere. I gr mtte jeg for eksempel bokstavelig talt krype nr jeg skulle opp loftstrappa.)

 

 

Smertens ensomhet

Jeg orker ikke legge skjul p at det innimellom er svrt heftige dager her i lpet av cellegiftsyklusen. 

Det er utrolig hvor sliten man kan bli av store smerter. Bde fysisk og psykisk. 

Selv om mesteparten av dagene n tilbringes i sofaen, s er jeg s sliten som jeg sjeldent har vrt tidligere. Smertene og slitenheten etter for eksempel todagers konkurransen Europes Strongest Woman for ti r siden var bare deilig i forhold. 

Det er tungt st i den her kreftdriten alene. Og med alene s mener jeg uten partner. For gode folk har jeg jo rundt meg -og det er jeg veldig takknemlig for. Likevel er jo savnet etter en som str sammen med meg i det, helt klart til stede. Spesielt p de verste dagene. Og nettene. 

Savnet etter en trygg armkrok. Noen som kan fortelle meg at alt vil bli bra igjen. At smertene gr over. Selv om jeg jo VET at ting vil bli bra igjen og at smertene vil g over, s hadde det vrt godt f hre det fra noen som forstr. Noen som str i det sammen med meg. 

Ensomheten i smerteriene er nemlig ganske tunge i stytene. Det er nok helt naturlig at man blir sliten psykisk og mentalt av vre sliten fysisk. Og da er det ikke unaturlig at det blir et emosjonelt kaos ogs. Eller emosjonell tomhet. Litt ettersom hvor i leia man er. Og man kjenner ekstra godt p ensomheten. 

Innimellom er smertene s store at jeg glemmer puste. Kroppen stopper liksom opp. Det fltes ihvertfall slik. I slike stunder hadde det vrt ekstra betryggende hatt noen her. Som passet litt p. 

Men ting er som de er.

Og jeg ligger her synes synd p meg selv akkurat n. Ikke spesielt sjarmerende. Jeg burde sikkert vrt mer en heroisk heltinne som ikke sutret over litt smerter. Ihvertfall ikke offentlig.  Mange har det jo mye verre enn meg! Her er det jo liv, gode prognoser og alt det der. Tross alt. 

Og jeg vet jo at det kommer bedre dager. Jeg m bare komme meg igjennom det her frst. 

Bla bla bla. Det her ble bare svada. Og sikkert verdens drligste kontaktannonse ihvertfall. Haha! 

 

 

 

 

Og der kom smertan

Helvetesuka er i gang.

Cellegiftsmertene har s smtt sneket seg p meg i lpet av dagen. Formiddagens slitenhet  og vondter prvde jeg kreditere grsdagens festligheter. Og litt var nok skyld i det ogs. 

Lufta Hero i fjra i formiddag. Det gikk ikke i racerfart for min del, for si det snn. Smertene satte sine begrensninger p farta. Heldigvis er det trebenker p min hemmelige strand, s jeg tok meg like godt en liten times hvil p en benk mens jeg lyttet til fossen, blgeskvulp, msen og et par sorthvite fluesnappere som briska seg i bushen (lydene fra E6'n, crossbanen og skytterbanene prvde jeg ignorere s godt jeg kunne). Hero passet godt p meg der jeg l. 

Da jeg hadde ftt surret meg hjem fra fjrautflukten, fikk jeg etterhvert hjelp av en kompis til hente hjem bilen min. Den var visst fortsatt p sommerfest. S dro jeg p kjempehyggelig kaffebesk. Og det var da smertene virkelig kom kastende p meg i blger. Det var s ille at jeg ikke klarte ha p sokker en gang. Vertinna s det p meg, og hun visste knapt hva godt hun skulle gjre for meg. Hun tvang meg ned p sofaen, kom med kald klut til panna og en dose Paracet. Det hjalp vel s der. Fikk ogs en kjempedigg lammegryte. Det hjalp mer. Mat m man jo ha. Til slutt mtte jeg bare dra hjem og hive i meg opiater. Det hjelper ihvertfall bittelitt. P en skala fra 1-10, s gikk smertene kanskje ned fra tte til seks. Men det tar vel litt tid og doser for dempe smertene nr de frst har ftt befestet seg. S man kan jo hpe at ting blir bedre i morgen (skeptisk, men forsiktig optimist). 

Erfaring fra tidligere cellegiftrunder tilsier ihvertfall at jeg nok blir slite med sterke smerter til et stykke uti neste uke. Skulle virkelig nske at jeg fikk medisiner som kunne lindre p en annen mte s jeg slapp smertetoppene. Vet jo det finnes diverse plaster og depotsmertestillende. M vel prve hre med lege p mandag, for disse smertene er virkelig pain (i mangel p bedre betegnelse. Kunne sikkert skrevet livskvalitetssenkende, men det hadde blitt for pretensist og vagt). 

Life is pain. Ihvertfall n. Og sikkert snn 5-6 dager til... 

Hvis noen vil ha tak i meg de neste dagene, s finner dere meg mest sannsynlig i fosterstilling p sofaen. Ta gjerne med mat. Og det er lov til prve kidnappe Hero med p en liten luftetur. 

Det er jo faktisk bare se p de her bildene under, s ser man hvor annerledes en person blir med sterke smerter innabords (kun tatt Paracet da disse bildene ble tatt) -snn i forhold til bildene fra feks sommerfesten. 

 

 

 

 

Godt komme seg ut litt

Koselig sommerfest med jobben.

Av og til er det s utrolig godt kle seg fargerikt og fint, sminke seg og ordne hret. Fle seg normal og fresh. Oms bare for en kveld. Selv om man vet man nok vil betale hardt for det dagen derp. 

I tillegg til hodehret og snn, er ogs yenbryn og yevipper sterkt minkende. S n m jeg lre meg nye sminketips her, snn at jeg ikke ser helt tom ut i ansiktet. Spent p om jeg klarer tegne opp normale bryn, s jeg slipper se konstant overrasket eller sint ut. Jaja, dette var en digresjon...

Jeg kom meg alts ut. Fikk servert friske bobler ved ankomst. Pratet herlig sjit med kollegaer. God stemning. S dro vi for spise tapas. Vin og god mat. S mye god mat at jeg til slutt bare mtte sendte mitt videre til sidemannen etter prvesmaking fordi jeg ikke klarte spise s mye. Tror nok han var fornyd med den ordningen ( like smspiste dates som gjer m resten av maten!! 😁)

Selv om kvelden var superduper hyggelig, kjente jeg etterhvert p kroppen at jeg ikke orket spesielt mer nr desserten var prvesmakt og kaffen (med ngot attt) ble servert. Heldigvis var en god venninne p hjul og kunne kjre meg hjem. S der forsvant DramaKvenen som Askepott fr midnatt. 

Det var utrolig godt vre ute, men det var ogs godt komme seg hjem. M jo ta hensyn til kroppen. Og det tror jeg at jeg klarte denne gangen. Til tross for at hodet hadde lyst til bli med p moroa videre. Neste gang!

(Noen timer tidliger....)

 

"Step one: belive in it"

Siden jeg holder p med min egen MGP-lt, tenkte jeg det kunne vre lurt hente rd fra Aleksander Rybaks "That's how you write a song"

Jeg hadde skrevet teksten s godt som ferdig. Jeg hadde brukt dagesvis. Men jeg klarte aldri "fle" helt det jeg skreiv. Det fltes bare som tomme floksler -fylt med ndrim. I did'nt belive in it, for si det snn...

(lite utdrag:)

I'm stronger than I ever thought that I would be

I'm bolder now than I thought I could ever be

I don't have to lift cars to prove my strenght

I just have to be me -and keep my faith

I feel naked and scared, but still stand tall

I scream quiet inside, so you wont hear my fall

 

(osv osv osv i to minutter til med downs, ups og hopefulness)

 

Bl bl bl. Helt greit og ok liksom. Sangen kunne sikkert blitt kul den, Og mye av det i teksten er jo p en mte sant. Men jeg flte at det ikke l noen ekte flelser bak det hele. Det ble for banalt. Det ble aldri MITT sprk. Jeg klarte ikke f fram det hjertet ville si. Det hjertet trengte si. Det ble rett og slett alt for sjelelst. 

Derfor tenkte jeg fkk it, og begynte helt p nytt -og skrive det jeg VIL si. P norsk. For f fram mer av det jeg egentlig fler. Ikke bare floksler, ndrim og vissvass. Men mer av den ekte sorgen, men ogs det ekte hpet og den ekte styrken. 

S i natt har jeg skrevet en helt ny sang som fles mye mer ekte, men som samtidig er mye mer krevende. Tittelen er ganske lik den engelske "Sterkere enn man tror (Sisu)".

De vil bli tungt formidle innholdet i teksten fordi noe av det blir s nrt. S personlig. Det blir en sang om kreftkampen. Det jeg str i akkurat n. Samtidig hper jeg at teksten inneholder en universell sorg og gjenkjennelse -og samtidig et universelt hp. Og ikke minst en universell tanke om at nr alt er som mrkest, s finnes det en kraft i oss som lfter oss opp og brer oss videre. Finnene og kvenene kaller denne kraften "Sisu", derfor har jeg bakt inn kvenske strofer om Sisu i refrenget (m bare f oversatt ferdig akkurat dette -detaljas detaljas).

N skal jeg rope om hjelp ut i det store intet og altet etter profesjonell produsent- og musikerhjelp. Jeg har noen tanker om hvem og hva, men jeg m bare skrape opp litt mot til og trre sprre. Prver tenke at det verste som kan skje er at jeg fr et blankt nei, eller ikke svar i det hele tatt. Men forhpentligvis ser noen potensialet, tenner p ideen og hjelper meg videre eller dytter meg i rett retning. 

Kryss fingran og alt!

 

(I flge Aleksander Rybak er tydeligvis fele en viktig del av suksessoppskrifta i MGP/ESC. Sj p ho her da!! Ho e klar!)

(Eller, det aller beste er vel bare vre seg selv. Kjre sin egen stil. Bre sin egen stemme)

(S kanskje man kan tukle med en snn her en igjen... <3 )

(Men det viktigste er f vist at det er andre sterke krefter i den her kroppen enn bare det fysiske)

(The Borealis Diva!)

 

(...Og jeg er jo faktisk allerede dubbet til mange ulike sprk -deriblant fransk)

 

(Noen gode rd har jeg hentet fra rets MGP-vinner)

 

 

Party on? Eller No party??

Vanskelig valg nr det er sommerfest med jobben dagenderp cellegift.

I morgen er det sommerfest med jobben. Og av erfaring vet jeg at formen pleier vre grei dagen etter cellegiftbehandling (takket vre store doser kortison og diverse). S jeg har jo meldt meg p festlighetene. 

Men s kommer dilemmaet:

Party on?

Eller

No party!!!

Eventuelt to drink or not to drink?

Fornuftige meg sier jo: Hallo der, kroppen din vil allerede vre fullstendig forgiftet p grunn av  cellegift....

Mens ufornuftige meg pstr: Hallo der, kroppen din eeeer jo allerede fullstendig forgiftet av cellegift.. Hva gjr det vel med litt ekstra alkohol? Kanskje det bare vil f cellegifta til flyte lettere rundt i blodet? Kjr p!!

Jeg spurte kreftsykepleier om rd. Hun mente at jeg bare mtte kjenne p det selv, men at den ene cellegifta jo er litt hard for nyrene, s skjeivfylla var ikke anbefale. Men noen glass vin var helt ok. S det s! Vi fr se hva kroppen sier i morgen. Om det blir party on eller no party. 

I skrivende stund tar jeg fjerde, av totalt seks, cellegiftbehandling. Jeg her kommet halvveis. Hurra for det!!

Og i gr fikk jeg positivt svar p mr av hjernen. Ingen svulst! Alts prvene var negative, noe som er positivt. Tre ganger hurra for det!!

 

 

 

Ojda, da har NRK rpet at jeg jobber med MGP-bidrag

Da er det vel bare hive seg rundt lre seg synge..

I dag var jeg Ukas gjest p NRK Finnmarks ettermiddagssending. Eller det vil si: Ettermiddagssendinga gjestet meg. For den frste timen av ettermiddagssendinga ble nemlig gjort direkte fra stua mi her i Kvenvika. 

Og her kom det fram ymse nyheter fra DramaKvenens liv for si det slik...

Blant annet at jeg etterp forhpentligvis fr avvkreftet hjernesvulst. P grunn av visse symptomer tok jeg MR av hjernen for tre uker siden, og i ettermiddag skal jeg til spesialisten som henviste meg. Jeg regner jo egentlig med f negativt svar. Det vil si et positivt svar for min del. Hvis du skjnner hva jeg mener...

I tillegg snakka vi litt om kvener og mitt kvenske opphav. Men det er vel ikke akkurat nyheter...

Ogs mimret vi om mine r og bragder som styrkelfter og strongwomanutver. Om hvordan det hele starter med jakten p sommerkroppen 2004 og endte opp med tre NM-gull i styrkelft, og en haug meritter nasjonalt og internasjonalt i Strongwoman, fordi jeg tilfeldigvis oppdaga at jeg var litt sterk. Og fordi jeg tenkte at det har jeg aldri gjort fr, s det gr helt sikkert bra...

Vi snakket ogs litt om kreftkampen og blogginga mi, og hvordan jeg bruker blogg og humor som en slags overlevelsesstrategi i det jeg str i n. Og at det blir fjerde runde cellegift p meg i mrra.

Reporteren sa ogs at jeg var vakker, s jeg vurderte ikke slippe han ut herifra <3 Kunne vel blitt en litt annerledes fortsettelse p ettermiddagssendinga med desperate rop om hjelp p radio, politiaksjon p direkten og gudene vet... Jaja, litt drama m man regne med her hos DramaKvenen. 

Og s ble the mother of all news poppet p direkten: jeg jobber s smtt med et bidrag til Melodi Grand Prix. Oooh yes! Serist. 

Jeg har allerede begynt skrive teksten p Stronger than I ever thought that I would be. Lta handler om kreftkampen jeg str i n, og hvordan det lfte biler bare blir barnemat i forhold (I don't have to lift cars to prove my strenght). Det blir nok ogs noen strofer p kvensk. Om sisu. Selvsagt.

Har allerede tanker om sceneshow med innhold som pyro, parykkavrykking og billfting. Vi fr nu se... Hadde ikke dette generert poeng, s vet ikke jeg!!??!! 

S n m jeg bare finne produsent, musikere og lre meg og synge. Detaljer detaljer... (Her er det bare komme med innspill eller melde seg frivillig!!) S fr vi se hva som skjer. 

Ellers var det veldig hyggelig ha besk av NRK. Som alltid. 

Jeg fikk ogs velge noen lter. Selvsagt valgte jeg Elin & The Woods med lta Sapmi (en herlig sommerlt som jeg har bidratt med foto til cover og video), rets ESC-vinner Netta og lta Toy, og til slutt Survivor med Destinys Child. Og s et klipp av Vre en kven med forente kvenske artister

 


 



 

 

Hvor er livmorkaka mi?

I oktober er det rosa slyfer og puppekaker all over the place for sette fokus p brystkreft, men hvorfor er livmorkreft s tabu?

Gynekologisk kreft er visst stort tabu, og forbunnet med mye skam og ikke minst sorg. I alle fall for de fleste av oss som rammes. 

Brystkreft derimot er det mye strre penhet om. Rosa slyfer deles rlig ut i hopetall, spesielt i oktober. Kjendiser str fram som heroiske brystkreftoverlevere, og puppekaker bakes for skape oppmerksomhet rundt kreftformen som rammer omtrent 3400 kvinner i ret. 

Men hvor er livmorkaka mi, liksom?

Rundt 800 kvinner her i landet fr livmorkreft rlig. Det snakkes det mye mindre om. Nesten ingenting faktisk. Derimot snakkes det litt mer om livmorhalskreft som rammer rundt 350 nordmenn i ret. Her oppmuntres det til jevnlige celleprver gjennom kampanjer som #sjekkdeg. Jeg savner lignende kampanjer for skape oppmerksomhet for livmorkreft og kreft i eggstokkene. 

‒ Kvinnehelse i dag handler frst og fremst om brystkreft. Det er ogs dette det er knyttet mest prestisje til forske p. Det er selvflgelig viktig og bra. Men gynekologiske sykdommer havner i skyggen, sier Kari Nyheim Solbrkke, frsteamanuensis ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo til Forskning.no 

Da Solbrkke og kollega Hilde Bondevik skulle forske p gynekologisk kreft, var det svrt vanskelig f tak i forskningsobjekter. Mye p grunn av skam og tabu. Mange vil ikke at noen skal vite at de har hatt gynekologisk kreft og ftt fjernet livmoren.

‒ Fjerning av livmoren, hysterektomi, er det vanligste gynekologiske inngrepet i Norge (rundt 5000 rlig). Likevel er det nesten ikke studier finne p hvordan det oppleves fra kvinnenes eget ststed, srlig yngre kvinners erfaringer, forteller forskeren.

tte kvinner i alderen 25-43 ble til slutt intervjuet om livet etter hysterektomi. Her kom det fram at det at en etter kreftbehandlingen ikke kunne f barn, opplevdes som det det mest traumatiske.

Og akkurat det skjnner jeg veldig godt.

Selv om forskerne sier at de er litt overrasket over dette funnet, fordi kjnnsforskere gjennom flere r har vrt opptatte av " bevise" nettopp det at en kvinne ikke behver "la en livmor definere hvem en er " (det vil si muligheten til f barn). 

Men det f barn er jo faktisk for mange "meningen med livet". Det skape liv. Fre slekta videre. Ha en egen familie. Og alt det der. For mange er det et livsprosjekt. Og nr dette brtt blir tatt i fra en, s er det jo klart at det oppleves som traumatisk. Til tross for at forskere og andre ppeker at "man er mer enn en livmor" og "at en behver ikke f egne barn for vre lykkelig". Men nr man str i dette selv, s ser man jo dette p en helt annen mte. Det oppleves som et stort tap. En sorg. Kanskje man til og med fler at man mister seg selv som kvinne. Og en opplever skam. En vil helst ikke prate om dette med noen. 

Kanskje det er nettopp derfor det er s stort tabu rundt "den helvetes jvla fittekrefta". 

Og kanskje det er nettopp derfor vi m snakke mer om dette.

For akkurat som med andre tunge ting, blir en sorg og en skam som deles, gjerne lettere bre. Tro meg, jeg vet: Jeg har lfta veldig mange tunge ting, bde alene og med andre (#tidligere_strongwoman #NMgull_i_styrkelft).

Men ja, sorgen og ensomheten man fler nr en spass viktig del av livet opereres bort er steintff og tung. Det lfte biler blir faktisk bare barnemat i forhold. 

Jeg skulle nske at man automatisk fikk tilbud om psykologisk hjelp eller noen prate med nr en fr en slik diagnose og gr igjennom operasjoner, cellegift, strling og fandens oldemor av bivirkninger og ettervirkninger. For man trenger virkelig noen lufte hauet for nr man str i det. Og det er ikke alt som en fler seg like komfortabelt med dele med familie og venner. Ikke minst s fler man seg ikke alltid like "heroisk kreftoverlevende" som man kanskje framstiller seg selv som heller. 

For min del har faktisk det vre spass pen gjennom bloggen hjulpet meg. Jeg har ftt satt ord p ting, og ufarliggjort skumle greier gjennom humor (Oj, er livmorkreft tabu? Why did'nt I get the meme??!!). Og ikke minst s har jeg ftt utrolig mange gode tilbakemeldinger fra dere der ute. Bde fra folk som selv har hatt kreft, vrt prrende, eller rett og slett fra gullegode mennesker der ute som heier p meg og nsker meg alt godt. Utrolig glad og rrt over all sttten og tilbakemeldingene. Det har frt til at jeg tross alt fler meg litt mindre alene i den her driten. Jeg er veldig takknemlig for det. 

Men hva var det egentlig jeg ville fram til? Jo, hvor pokker er livmorkaka mi???

 

(Noen dager fr jeg fikk kreftdiagnosen, fikk jeg forresten denne kaka. Ikke akkurat "livmorkake", men nrt nok?)

(Humor og selvironi er undervurdert medisin)

 

Kler jeg kreft eller?

Godt stsje seg opp litt og late som om alt er helt ok.

I gr kveld heiv jeg meg rundt og tok p meg kjole, hye stvletter, sminke og hr, og dro ut med to fantastisk flotte damer p byen for spise, drikke vin (alkoholfritt for min del) og kose oss. 

Det var et utrolig velkomment avbrekk fra kreft, cellegift og fandens oldemor. 

Jeg flte meg fin, og jeg la ogs merke til at jeg fikk noen blikk (forhpentligvis ikke fordi parykken s rar ut p meg, men fordi jeg s fin ut).

Det var jo nesten s jeg begynte lure p om jeg kler ha kreft, liksom??!!

Det ble jo noen tilnrmelser utp natta, og noen ble til og med ganske s innpsliten.

Full fyr: s det vakre blonde hret ditt med en gang du kom inn!! 

*stryke meg over hret*

(Inni hodet mitt: Det er bare parykk, vil du prve det p?

Hflige meg: Takk for det! (*livredd for at han skulle drge av meg parykken der han klenga seg inntil meg*)

Han: *bla bla bla skryte av seg selv bla bla bla klenge klenge bla bla bla*

Til slutt mtte jeg bare hflig avvise han med at Nei, jeg vil ikke bli stemor til din datter p tredve

...

Ellers var det en hyggelig kveld. Veldig godt pynte seg, komme seg ut og fle seg litt normal igjen. Traff mange kjente, fikk mange gode klemmer og lykkenskninger, og en tidligere kollega rpte til og med at han aldri tidligere i sitt liv hadde lest en blogg -men min fulgte han med p <3

 

Lei PMS? Da e drmmedama di!!

I gr kveld ble s pisslei av vre singel at jeg oppretta Tinderprofil. 

Igjen. Jeg har vrt der fr, og jeg har faktisk truffet noen svrt hyggelige karer gjennom denne appen ogs. 

Men det har liksom ikke helt frista drive med dating og styr nr man er syk og fler seg veldig lite attraktiv. Og hva pokker skal jeg skrive p en snn profil? Man vil jo liksom dra fram de gode sidene sine, og gjerne presentere et glansbilde av seg selv. Tidligere har det for min del vrt: se p meg, kan lfte bil og jeg lper p toppturer.

Mens n...

vil du se meg med eller uten parykk p frste date?

Lei PMS og unnskyldninger som "jeg har mensen i dag"? Da er jeg drmmedama di!!

Nei, vi fr se... S tff i trusa sprs det om jeg er. Mulig jeg sletter Tinder igjen med en gang fordi jeg ikke fler meg bra nok til styre p med slikt akkurat n. 

Men uansett: hvis det er noen der ute som faktisk vil bli bedre kjent med meg n som jeg er s syk som jeg noen gang har vrt -s plusspoeng til vedkommende!

 

 

Sorgen over ikke f egne barn

Ved ujevne mellomrom etter operasjonen har en blge av stor sorg skylt over meg: Sorgen over ikke kunne f egne barn. 

Kreften tok fra meg den muligheten. Alt mtte opereres bort. Det er ingenting igjen skape liv med. 

Jeg burde helt sikkert ha tenkt p barneproduksjon fr jeg fylte frti. Og det har jeg ogs gjort. Men det har liksom aldri kommet noe ut av det. 

Et besk til Danmark, med de mulighetene som finnes der, har ogs vrt vurdert. Det var ogs svrt tett fr jeg spurte en venn om han hadde noe lovejuice donere til et slikt forml.

Men s kom kreften, og alt det falt i fisk. Det var visst ikke en gang mulig beholde eller fryse eggstokkene eller egg. 

Jeg spurte til og med legen om det var mulig f transplantert en ny livmor, fordi jeg hadde lest at det var blitt gjort i Sverige med stort hell. Men nei, det var ogs uaktuelt. 

S ja, i tillegg til det fysiske tomrommet i kroppen min etter operasjonen, s er det n ogs et stort emosjonelt tomrom i livet mitt. 

Det er jo ikke en menneskerett f barn, men jeg tror faktisk at jeg ville hatt svrt mye gi et barn. Jeg har jo ting p stell med jobb og hus og alt det der. Og jeg har mer enn nok kjrlighet til overs. Tid og mulighet til prioritering ogs. 

Ja, jeg vet at det finnes alternativer som adopsjon eller stille opp som fosterforelder eller lignende, men jeg er ikke helt der. Ihvertfall ikke akkurat n. Kanskje senere. Helst hvis jeg har noen som str i det sammen med meg. 

Eller s kan jeg jo bare finne meg en ledig mann som allerede har barn. Men jeg er visst ikke s god p den der finne mann biten heller. #synessyndpsegselv

Etter operasjonen har jeg s godt jeg har kunnet prvd skyve unna denne her sorgen. Det har vrt for stort og tungt til at jeg har orket g inn i det akkurat n. Har liksom mer enn nok med cellegift og det styret der. Men av og til kommer sorgen skyllende over meg som en flodblge. Sammen med tanker om at jeg jeg vil bli forever alone. Lammende tanker og lammende sorg i stytan. Heldigvis har jeg til n klart brste det av meg. I alle fall for en stund.

 

Jaja, vi vet kor vi bor...

Heggen i hagen er i blomst og plenen er grnn, men det er godt at jeg ikke har gidda pakke bort vinterklrne enn, for her er det meldt vind, regn og nysn i fjellet. Til og med bikkja brsnudde i dra i morges: m visst ikke tisse likevel

Passende floskler for uka som kommer:

Jaja, vi vet kor vi bor...

Det finnes ikke drlig vr, bare drlige klr

Jaja, det e jo ikke st.Hans enn...

August og september blir sikkert fin...

Dm har det vrre srp. 30 grader hadde aaaalldri overlevd

Det e nu heldigvis lite mygg ute nu

Kom gjerne med forslag til flere floskler/setninger som passer til det her vret som er meldt her oppe denne uka.

 

Ubrukelig morfinbuzz

Jeg er n inne i den delen av cellegiftsyklusen som preges av store smerter. Smerter som forskes dyves med Paracet og opiumpreparater. 

Det er jo mange forfattere som har skrevet sine store verk i nettopp morfinrus. 

Jeg blir neppe en av dem. 

Her gr det stortsett i fnis, tihihiii og omg nr jeg prver kommunisere via snap. 

Smertene blir heldigvis mindre av disse sm opiatdosene, men det gjr ogs min evne til kommunisere p et greit intellektuelt niv *fniiiis*

Forhpentligvis kommer hjernen min tilbake om en dag eller to. 

Hyper hagedag

Ogs i dag har formen vrt overraskende bra. Cellegiftsmertene jeg forventet dukket ikke opp, og det er jo awesome. 

Starta dagen med pjuske med stueplantene og omorganisere planteveggen. Og s fikk jeg akutt behov for plante og styre ute ogs, s jeg dro p felleskjpet og kjpte 18 sekker jord og gulrotfr. 

Og s gikk jeg og bikkja en fin tur p Kreta i finvret fr vi dro hjem og lasta ut ca tusen liter jord ut av bilen. Og nr jeg sier vi s mener jeg jeg, for Hero gadd ikke hjelpe til. 

Fikk hyggelig besk og en retro lampe. Og s fikk jeg mer hyggelig besk og en dunge tomatplanter. Gode greier! 

Og s fikk jeg akutt behov for enda mer jord, s da dro jeg tilbake til felleskjpet. Impulskontroll lenge leve. 

Gulrotbedd ble laget, tomatplanter plantet om, drivhus omorganisert og kroppen fltes bra. Deilig vre ute i sola og fle at man skaper noe. 

Hagedagen ble avsluttet p terassen til naboen fr uvrssikring av hagen. Det er nemlig meldt heftig vr i mrra, og jeg er ikke spesielt keen p at min elskede hage flyr p havet i mrra. 

Bra dag. Jeg fikk gjort mye greier. Har kost meg masse. S fr morgendagen bare bli som den blir. 

 

 

 

Hyper p steroider

Dagenderp etter cellegiftbehandling pleier vre bra. Veldig bra. Sannsynligvis p grunn av steroidene jeg fr for takle gifta bedre. 

S i dag har jeg ftt gjort unna masse greier. Bde praktiske, sosiale og koselige aktiviteter. 

Frst svidde jeg av litt for mye penger p hagesenteret. Kjpte noen stauder, hengeblomster, stemor, fr og knoller, en hengeplante til ha inne og over 200 liter jord. Egentlig skulle jeg bare hente en rosehilsen som jeg hadde ftt melding om l klar til meg der (takk Conny! <3).

Planter og bikkje ble kjrt hjem fr jeg tok p bimbohret og stakk innom jobb. Torsdag er nemlig vaffeldag p mediehuset. Veldig trivelig spise vafler og prate med kollegaer. 

Derfra gikk ferden til NRK-kontoret. Egentlig hadde jeg tenkt tigge til meg streikevafler, men siden streiken ble avblst kvelden fr s var planen bare hilse p folket og takke for hagehjelp og sttte. Flaks som jeg har, var hele gjengen samlet p mterommet og koste seg med lisensmarinerte jordbr, vaniljeis og kaffe. Sannsynligvis for feire at streiken var over. Jeg sa ikke nei takk til is og jordbr i godt selskap for si det snn. Det endte opp med at jeg ble booket som gjest til onsdagspraten om to uker, og det er jo koselig. e heldigvis ikke redd for prate ;)

Ferden videre gikk til nok et kaffeslabberas. Denne gangen med kjekke og hyggelige karer p Barilla. Her fikk jeg veldig god hjelp til et prosjekt jeg jobber med i smug. Har en livsdrm som jeg nsker virkeliggjre, men som jeg trenger profesjonell hjelp til, for e vel ingen musiker... Vel, mer om dette kommer nok seinere. 

Etter nyttig og trivelig brainstorming, hastet jeg til apoteket for hente en spryte som skal dempe cellegiftbivirkninger. Den skal vre s enkel sette at jeg kunne gjort det selv, men da jeg hrte at den egentlig koster over tte tusen kroner, fant jeg ut at det var best la profesjonelle ta seg av den jobben tilfelle kuke det til. Heldigvis stilte kreftsykepleierne opp. Der var det god stemning. Herlige damer! 

Ferden gikk videre til bruktsjappa hvor jeg blant annet fant meg en skinnjakke og noen kjoler. For kjoler har jeg jo ikke nok av... Ny kjole fant jeg ogs p senteret. En knallgul sak med blomster p. Den lyyyste mot meg, og jeg klarte ikke la vre prve den p. Pokker, den satt fint p ogs. Mtte bare ha den. 

Steroider = tompngpung...

Middag ble fortrt p en hyggelig restaurant med en bra kompis. Kvalitetstid!

S lurte jeg han med p Biltema og Europris s jeg kunne kjpe mer hagestsj. 

Pokkers steroider og virketrang alts!

Men DA var det p tide kjre seg selv hjem i skammekroken. S n sitter jeg her i godstolen ved vinduet, klapper bikkja, hrer musikk, blogger, drikker solbrsaft og ser nisa vake i vika mi. 

Godt slappe litt av etter en hektisk dag. Skal bare lufte bikkja og sette staudene i beddet fr jeg tar kveld. 

Det er s deilig med slike dager hvor energinivet er slik jeg er vant til. Disse dagene er s sjeldne for tiden at jeg fler at jeg m bruke de godt. F gjort praktiske, sosiale og gye greier. 

Erfaringsmessig kommer nemlig smertene i lpet av natta og blir vrende til over helga ihvertfall. 

Da er det godt med ting som er gjort! 

  

Hjelp, alarmen gr her. Dr nu?

Man har det ikke mer dramatisk enn man lager det til sjl...

Da er jeg godt i gang med tredje cellegiftbehandling. Det vil si at jeg p mange mter er halvveis! 

Og det er utrolig godt at man denne gangen kunne koble cellegifta rett i den ferske veneporten framfor mtte bruke timesvis for stikke seg fram til en passende og velvillig re. Dessuten fles dette mye tryggere siden mine rer n har hatt en tendens til sprekke, og jeg er ikke s keen p ha cellegift flytende ut i vevet for si det snn. 

Men litt drama har det jo blitt. Det er jo meg det er snakk om her...

Kreftsykepleier hadde koblet meg til vske og var ute for blande ut cellegifta, og plutselig gikk alarmen p dryppmaskina. Og bare: jaha? Dr nu?

Jeg prvde febrilsk rope litt lavt p sykepleier. Hjeeeelp, alarmen gr her!.  Men ingen kom. Ropte litt i noen minutter. Og s ble alarmer enda litt hyere. Fortsatt ingen respons. 

Til slutt drassa jeg med meg dryppmaskina, stakk hodet uti kreftavdelingsgangen.

Hjeeeelp, alarmen gr! Dr nu??

Et par tilfeldig forbipasserende pasienter s litt forskremt ut. Og s kom en sykepleier halvveis lpende for sjekke hva som sto p. 

h, alarmen har gtt p maskina her. Kan du hjelpe meg s jeg slipper dvve?

Sykepleieren fikk fiksa det kjapt. Det var tydeligvis bare en slange som hadde vridd seg og gtt i klem. Phew, da slapp daue denne gangen. 

Da kreftsykepleieren min kom innom med ferskblandet Taxol fortalte hun at min reddende engel allerede hadde fortalt om mitt ddsdrama. Vi mtte jo flire litt. Det er vel ikke spesielt snilt rope ut snn her p et sykehus liksom. Jaja, men det hjalp jo. Fikk hjelp brennkvikt! 

Ellers sitt nu her... Og blir sittende tilkoblet noen timer. Heldigvis fr jeg servert mat og drikke + prata sjit og alvor med de herlige kreftsykepleierne. Men det er bare stikke innom hvis du er i nrheten. Hilsen selskapssyk. Prvde lokke til meg besk ved sende sexy bilde av utrigninga mi, men sitt nu her aleina fortsatt...

 

 

 

 

 

Sannhetsserum? Ja, lykke til. Det gr bare ut over dokker sjl

Etter mye om og men, sultensure trusler, fram og tilbake, ble det endelig operasjon p meg i sekstida i gr ettermiddag. Det var en sann lettelse. Fordi jeg hater vente. Ihvertfall nr jeg er sulten! 

Fiffig nok kom kirurgen springende panisk inn dra tre minutter etter at jeg la ut en trussel p Facebook om at dersom jeg ikke l p operasjonsbordet innen klokka 19 s ville trkke i meg en pakke ritzkjeks og skylde det ned med en liter solbrsaft. Ok da, han var ikke panisk. Kanskje bare litt stressa. Og jeg tviler sterkt p at han ser det rlet jeg lirer av meg p sosiale medier. 

Anyways, stemningen ble etterhvert god p rom 5569, til tross for at jeg insisterte p fortelle akkurat hvor sultensur jeg var. Noen tester ble tatt, informasjon ble gitt, og han tegnet opp der hvor inngrepet skulle gjres. Og siden jeg har en hjertetatovering p venstresiden av brystet, og veneporten skal ligge p omtrent samme plass p hyresiden, tusjet han opp et matchende hjerte. Det var jo hyggelig. 

Og s kom informasjon om bedvelse og snn. Jeg legger ikke skjul p at jeg var s nervs for inngrepet at jeg hpet p bortimot full narkose. Ikke pokker om jeg skulle vre bevisst under det her! Men det skulle jeg ikke f. Isteden for ble det lokalbedvelse og noe han kalte sannhetsserum.

E nu det der egentlig s lurt? Det gr bare ut over dokker sjl, for dokker aner ikke hvor mye rl kan lire av mj p kort tid. Det der gjr dokker i s fall p eget ansvar!

Kirurgen mente at det der nok kom til g helt fint... Jah...

Jeg ble trilla ned p kirurgisk. Humret og skravla var p topp, til tross for at jeg egentlig gruet meg veldig til operasjonen. Vittighetene satt lst. Jeg syntes ihvertfall selv at jeg var veldig morsom.

Jeg fikk hilse p operasjonsteamet, kravlet opp p bordet, kledd av meg det som skulle kles  av, koblet opp til ekg, blodtrykk, drypp og diverse. Og oksygen. Ja, her var det nok ikke bare oksygen jeg fikk i meg, for plutselig begynte jeg fle meg veldig bra, og om mulig enda morsommere enn jeg er til vanlig. Kommentarene, sprsmlene, anekdotene og vittighetene haglet ut av kjeften min. Og akkurat n er jeg mest glad for at jeg ikke husker s mye fra det hele, og at dette kun er er vagt minne... Jeg husker bare at jeg nrmest skravla hl i hauet p kirurgen, anestesifolket og sykepleierne gjennom omtrent hele operasjonen.

Men ikke kom si at de ikke ble advart om at dette ville skje! Jeg sa det bde til kirurgen p visitt og til teamet da jeg kom ned. Seh... De har bare seg selv takke! 

Etter en vellykket operasjon ble jeg trillet opp p rommet. I heisen spurte jeg sykepleierne p kdd om de ikke bare kunne trille meg ned p kiosken fordi jeg hadde s lyst p plse i brd. Those faces!! Istedenfor ordna sykepleieren min meg en skl ritzkjeks og en mugge iskald solbrsaft. Oh lykke! Da hadde jeg jo ikke spist eller drukket p 22 timer. 

Etterp ble det rntgen for sjekke veneport, og diverse forberedelser til cellegiftkuren. Og s fikk jeg lurt den herlige nattevakta til ta av meg den plagsomme og undvendige veneflonen som var p venstre hnd (hadde frst p hyrearmen, men den sprakk s de mtte sette ny. Fikk glukose rett i vevet da ra sprakk, s ble hoven og klende, men det er heldigvis ikke farlig. Det hadde vrt verre om det skjedde med cellegift. Heldigvis har jeg veneport n, s n slipper jeg bekymre meg for det. Og n slipper jeg opplegget med timesvis med stikking hver gang jeg skal kobles til noe drypp. Hurra!!

 

 

Les mer i arkivet September 2018 August 2018 Juli 2018