“Joda, det går nu greit”

Ja, jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke orker/klarer å trene noe særlig. Og av og til mater jeg den dårlige samvittigheten ved å lese om “flinke kreftpasienter” som løper 10000 skritt før frokost eller styrketrener fem ganger i uka. 

Ja, jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke orker/klarer å være så veldig sosial. Og av og til blir jeg lei meg fordi jeg sitter aleine, men så har jeg egentlig ikke ork til verken å invitere, være vertinne eller dra på besøk. 

Ja, jeg har dårlig samvittighet for at jeg ennå ikke har fått laget julegaver i år. Ikke vet jeg hva jeg skal kjøpe heller. Jeg er stressa og skamfull fordi økonomien er rævkjørt. Sykepengene tok slutt for flere måneder siden. 

Ja, jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke spiser bra nok. Jeg er matlei, kvalm og drittlei oppvask. Men har i det minste kutta brus og sukkerinntak. 

Og ikke minst har jeg skikkelig skikkelig dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å jobbe noe særlig. 

I november har jeg hatt tre uker sammenhengende med migrene. Har endelig fått time hos nevrolog. I slutten av februar. Hurra. 

For noen uker siden gadd plutselig ikke beinmargen å levere tilstrekkelig hvite blodceller, så immunforsvaret har vært veldig lavt. Det samme med energinivået. Sannsynligvis er dette en ettervirkning av cellegiftbehandling. Tror man. Men vet ikke. 

Musklene i nakke, skuldre og rygg har vært så spent at det innimellom gjør vondt bare å tenke på fysioterapeuten. Jeg har noen øvelser som jeg gjør, men går med en konstant følelse at det ikke er godt nok. 

Og nå går jeg og venter på en biopsi som ble tatt på “tremånederskontrollen” for to uker siden.

Den siste måneden har jeg vært veldig sliten, lei, trist, skamfull og irritert. Jeg sover dårlig. Har ofte mareritt. Våkner opp med mer spente muskler enn da jeg la meg. Ofte har nevene knyttet seg sånn i løpet av natta at det tar minutter å få de oppmykna igjen.

Jeg vet at det ikke hjelper å ha dårlig samvittighet  Eller lulle seg inn i skam. Jeg burde istedenfor bare godta situasjonen: Ja, jeg har hatt kreft. Kroppen og hodet har vært igjennom en enorm påkjenning. Det er ikke så rart at den ikke fungerer som jeg er vant til ennå. Men jeg har ikke lyst til å godta det. Jeg har bare lyst til at kroppen skal fungere som før. Ihvertfall bedre enn det den gjør nå.

Men hvis noen spør hvordan det går, så svarer jeg sannsynligvis vagt at “det går nu greit”.

Livet etterpå

“”Hei, og takk for sist. Lenge siden! Godt å se at du er tilbake.”

Det har blitt fint lite blogging på meg i det siste. For hva skal jeg liksom skrive om når jeg ikke lenger er “halvdau”? 

Jeg har så smått begynt å finne fram til hverdagen igjen. 1. oktober begynte jeg å jobbe igjen. Det var utrolig utrolig godt. Og den siste måneden har jeg kjent på hvor heldig jeg er som får jobbe med kvensaker. Jeg bobler over av ideer, og det er utrolig fint å møte mange engasjerte kvener igjen. Slapp av, jeg har ikke begynt å jobbe fulltid: Begynner chill med sånn 20-30% sånn omtrent. Håper virkelig jeg klarer å la være å stupe rett inn i utbrenthet. 

Har også kommet i gang med litt trening. Litt. Først og fremst hos en fysioterapeut. Musklene i nakke, skuldre og rygg trengs virkelig å løses opp, både med bevegelse, avslapping og steinhard knøing på de rette plassene. Fysioen tvinger meg til å gjøre hjemmeøvelser, og så kjefter han på meg når jeg har jobbet og stresset for mye. Og det er bra! Jeg trenger det. Jeg har jo veldig lyst til å begynne å trene styrkeløft igjen, men jeg skal vente med den biten til over jul i hvert fall. Viktig å ikke begynne med for mye greier akkurat nå. Må stadig minne meg på hva jeg faktisk har gått igjennom det siste året. Men jeg har jo så lyst til å gjøre ALT! Jobbe, trene, fikse i huset, være sosial, synge, danse, bake, LEVE… Men kjenner jo at jeg ikke har krefter til alt dette i for store doser. Siden fredag har jeg kjent på migrene (den der “røyklukta” som heldigvis ikke var hjernesvulst) og “skuldre langt opp mot øran”. Så må roe ned!

Har også begynt å skrive igjen. Små tekster til mine egne bilder. Av og til er det godt å vrenge sjela si innvendig-ut. Skrive ting man egentlig ikke tør si høyt. Eller bare sette sammen “tilfeldig forbipasserende ord”. 

Men den aller største “nyheten” i mitt liv er nok at jeg har skaffet meg valp. En liten papillonhanne. Han heter Valo Valentino. Valo betyr “lys” på kvensk. I tillegg er han en skikkelig storsjarmør. Lille Valo på litt over ett kg er tøff, eventyrlysten, kosen, sosial, spretten, lettlært og en liten piraja i pels! Mye hund i liten kropp. Han er fra Østlandet, og jeg hentet han hjem da jeg hadde vært på en liten rundreise i Oslo, Drammen og Bergen. Utrolig godt å ha en hund i huset igjen. Men jeg har jo ikke tid til å jobbe så mye nå da. Må jo være hjemme å passe på babyen, hehe. 

Neste uke skal jeg på tremånederskontroll etter kreftbehandlinga. Håper virkelig at resultatet med celleforandringene som de fant spor av i august har gått tilbake. Jeg gidder ikke mer kreft nå. JEG GIDDER IKKE!!

cof

 

Kickstart på livet

Hva skjedde med at jeg bare skulle vake i bassenget og stortsett leve på gedigne søte druer og vin disse ukene?

Vanvittig godt opplegg når det kommer til fysioterapi skjedde…

Visste du at du kan få tilbakebetalt utgifter for fysioterapi når du er i for eksempel Spania?

Jeg hadde jo hørt rykter om det, men trodde det var en skikkelig komplisert prosess som jeg var usikker på om jeg orket å begi meg innpå, utslitt som jeg fortsatt er etter kreftbehandlinga. Dessuten hadde jeg hørt om flere nordmenn (inkludert finnmarkinger) som har blitt svindlet og ikke hadde fått tilbake utleggene sine på grunn av useriøse aktører, blant annet her i Albir. 

Likevel tok jeg kontakt med et velrenomert norskdrevet fysioterapiinstitutt rett borti gata her jeg bor, og fikk ordnet hardt tiltrengte fysioterapitimer. Egentlig skulle jeg funnet meg en fysioterapeut hjemme i sommer på grunn av bivirkningene fra operasjonen og cellegiftbehandlinga, men jeg har rett og slett ikke hatt tiltak og krefter til det ennå.  Her nede fikk jeg time på dagen hos en supergrundig, dyktig og ikke minst hyggelig norsk fysioterapeut (med spansk lisens -noe som er vesentlig for å få tilbakebetalt utgiftene fra Helfo). 

Første timen ble brukt til grundig diagnostisering/behovsgjennomgang, samt en heftig vond runde med knaing av panserhard rygg, stive skuldre og herpa nakke. Voi sakorias det var godtvondt!! Hun Unn gikk fryktløst rett på de vondeste muskelknutene mine, og jeg sa «au» og «aaaagggh» mer enn én gang der jeg lå på benken. Med vondt skal vondt fordrives tenkte jeg, og led meg frivillig gjennom økta. 

Tydeligvis liker jeg smerte -eventuelt utsikten til å slippe kronisk smerte i nakke/skuldre/rygg, for jeg fikk satt opp ytterligere fem økter. 

I går ble det fokus på å få i gang lymfesystemet. I mars ble 45 av lymfene mine operert ut (fant kreft i 5 av disse), i tillegg har cellegiftbehandlinga gjort sitt for at lymfene mine trenger å kjøres i gang igjen.

Her ble jeg pakket inn i verdens mest sexy «bukser» som best kan beskrives som en slags massasjesovepose. Den var visst ganske smart, og klarte å scanne seg til hvor jeg hadde størst behov for stimulering. Det føltes som en kombinasjon av å være omfavnet av en massasjestol og å få kledd på seg verdens tighteste holdinstrømpebukse. Den klemte og masserte seg oppover fra tærne, opp beina og rundt hofter og mage. Hoi voi, det var en skikkelig surrealistisk opplevelse, spesielt når den klemte så hardt rundt magen at jeg nesten trodde jeg ikke skulle få puste. Det gikk jo helt fint altså, men det var bare litt uvant for å si det sånn. 

Som konsekvens av lymfedrenasjen har jeg pissa som en foss siste døgn #tomuchinfo

I dag hadde jeg en ny omgang med behandling av rygg, skuldre og nakke. Det var godtvondt. Blant annet stappa hun 12 nåler på strategiske steder bak i der som jeg skulle prøve å slappe av med. Så da gjorde jeg det. 

Nå skal kroppen få litt hvile før det blir tre nye økter neste uke. Tenkte at jeg like godt kan kjøre på når jeg har så god mulighet. La dette være en kickstart på mitt nye liv som kreftfri. Få løst opp spenninger som har satt seg i kroppen, og få satt igang lymfesystemet skikkelig igjen. 

Når jeg kommer hjem skal jeg være flink pike og finne meg en fysioterapeut som jeg kan fortsette dette arbeidet sammen med. Og komme i gang med treninng igjen. Jeg vet at kroppen trenger dette, og det er jammen på tide at jeg kommer i gang. Så takk til staten Norge som faktisk gir meg mulighet til å kombinere ferie med behandling! Det ville vært dumt av meg å sløst bort den muligheten. 

cof

cof

(Se så tynn jeg ser ut når jeg klemmer armene sammen og vinkler kameraet på rett måte!!)

 

 

 

Kreftfri, men ikke frisk. Sånn helt ennå.

Selvsagt er det helt fantastisk å være kreftfri. Men jeg har faktisk knapt rukket å innse at jeg har hatt kreft. Alt gikk så fort. 

Eller… Symptomene hadde jeg nok hatt en stund, men det er kun i etterpåklokskapens lys at jeg har skjønt hva kroppen faktisk desperat prøvde å fortelle meg. Jeg trodde bare at jeg var utbrent, slet med søvnproblemer og depresjon – samt hadde menstruasjonsforstyrrelser. At det kunne være kreft falt meg faktisk ikke inn før i slutten av februar eller noe. Og etter det gikk det slag i slag med ytterligere testing, diagnostisering, operasjon og så seks cellegiftbehandlinger. 

Jeg rakk knapt å bli redd. Dødsfrykt på grunn av kreften har jeg ikke rukket å ha. Eller tillatt meg selv. Men jeg har jo hatt tunge stunder. Smerter. Slitenhet. Dager, timer og stunder hvor jeg har lurt på hvordan jeg i alle dager skulle klare å komme meg igjennom det her. 

Heldigvis har jeg hatt bra folk rundt meg hele veien. Og jeg er utrolig overveldet over all støtte og hjelp jeg har fått underveis. At det er SÅ mange som har fulgt med og heiet på meg er intet mindre enn helt fantastisk. Noen av dere har faktisk fysisk kommet hjem til meg og dratt meg opp av senga på dager jeg ikke trodde jeg skulle klare å komme meg opp. Gulv har blitt støvsugd og vasket, oppvaskmaskinen har på magisk vis blitt både fylt og tømt. Bikkja har blitt lufta når jeg knapt klarte å gå selv (R.I.P. Hero). Og mat har blitt satt forran meg på dager hvor jeg ikke klarte å ta vare på meg selv. Jeg har også hatt noen å dra til når jeg ikke klarte å se på mine egne vegger. Eller orket å være alene. I tillegg har jeg fått hjelp med hage, hus, anneks og bil. Og så har jeg fått blomster og ulike typer oppmuntringer/gaver. Takk. Dere vet selv hvem dere er, og jeg er så utrolig utrolig takknemlig. Og veldig veldig glad i dere. 

Nå er jeg endelig friskmeldt. Eller ihvertfall erklært kreftfri. Formen er på vei tilbake. Sakte men sikkert. Alt for sakte etter min smak. I mitt hode er jeg klar for å løpe, svømme, jobbe fulltid, elske, løfte 200kg, danse i regnet og klatre på fjelltopper. LEVE! Og vel så det.

Og noen dager klarer jeg kanskje litt av det. Mens andre dager klarer jeg det ikke. Jeg blir fort sliten, og jeg sliter innimellom med nevropatinummenhet i føttene, og innimellom får jeg anfall av kvalme eller migrene. Og jeg blir veldig fort irritert, trist, sliten, drittlei og inneslutta. Og føler på urettferdighet. Over at jeg fikk kreft. At jeg nå ikke kan få egne barn. Og så har jeg skikkelig dårlig samvittighet for at jeg føler det sånn, når jeg bare burde være glad for at jeg lever. At jeg overlevde. Og at jeg faktisk er relativt sterk og frisk og alt det der. 

Livet mitt er litt sånn berg og dalbane nå hvor jeg prøver febrilsk å klamre meg fast så godt jeg kan og håpe på det beste. 

Jeg vet det bare er to uker siden jeg ble erklært kreftfri og en drøy måned siden siste cellegiftbehandling, men i mitt utålmodige hode så skal jeg liksom være helt frisk nå. Og vel så det. 

Jeg føler meg som en sprinter på startstreken i OL: klar for å gi ALT. At det er NÅ det gjelder.  Det er NÅ jeg skal leve og gjøre alt. Helst på en gang. Kjør på, kjør på, kjør på!! Eller «peis på» som vi sier i nord.

Sånn sett er det jo bra at jeg er i Spania akkurat nå. Her blir jeg på en måte tvunget til å sette ned farta. Ta en siesta under palmene og svette ut siste rest av cellegifta. Hadde jeg vært hjemme hadde nok prosjekter i hus, hage, jobb og livet forøvrig overveldet meg. Nå får jeg en timeout på ihvertfall to uker før jeg må tilbake til hverdagslivet. Og det trenger jeg. Godt mulig oppholdet her burde vært enda lengre slik at jeg får ladet batteriene enda mer. 

Selv om det er fantastisk med ferie, gleder jeg meg utålmodig til å ta hverdagen tilbake. Men jeg er også redd. Tenk om kropp og hode ikke fungerer? Tenk om jeg ikke klarer å jobbe så mye som jeg forventer? Eller klarer å trene så tungt og mye som hodet vil? Eller… eller… eller…

Hvorfor høres det så lett ut når man sier til andre at «man må bare ta én dag av gangen»,  «ett skritt om gangen», «ting tar tid» og ikke minst den irriterende sanne klisjeen «Rom ble ikke bygd på en dag»? Hælsinki også, sånne selvfølgeligheter er skikkelig irriterende akkurat nå. Selv om de er aldri så sanne. Kanskje mest derfor.

 

 

 

Æ e kreftfri!

Torsdag var jeg i Tromsø for å ta PET-scan for å sjekke status etter seks gjennomførte cellegiftbehandlinger. 

Som sist (da jeg fikk diagnosen i mars) ble jeg møtt av usedvanlig hyggelige radiografer/radiologer (potato/tomato -jeg aner ikke rett betegnelse på disse superheltene. Vet bare at de har superpowers innen artig mainnsjitprat og at de jobber med radioaktive greier) som tydeligvis husket meg igjen siden sist. Det er så trivelig å være der at jeg nesten håper jeg blir invitert på julebordet deres (jeg har ikke lyst til å dra dit for å få mer kreft liksom). Anyways… Ble injisert med radioaktivt stoff  og plassert i en trommel denne gangen også, men fikk dessverre ingen superpowers a la Spiderman denne gangen heller. Hvis jeg kunne velge å få superpowers som et innsekt, måtte det vært veps: fly rundt og skremme vettet av folk. Sikkert kjempegøy. Eller en feit humle som døser rundt fra blomst til blomst. Kanskje fargerik sommerfugl? Hva tror du jeg hadde passet best som?

Anyhow… Allerede ettermiddagen etter ringte legen fra Tromsø og fortalte at de ikke hadde funnet noe på PET-scan. JEG VAR KREFTFRI!!

Da jeg fikk «friskmeldingen» lå jeg i senga og følte meg ganske slapp, kvalm og dårlig etter siste cellegiftbehandling og PET-scanningen, så jeg klarte liksom ikke å slippe jubelen helt løs. Men på sosiale medier klarte jeg derimot å være entusiastisk på egne vegne. Og jeg fikk overveldende respons, hjerter og gode vibber fra folket der ute på Facebook, instagram og snap. Over 700 «likes» og nesten 300 kommentarer på statusoppdateringen på face var mildt sagt overveldende. Tenk at så mange følger med og jubler med meg! Det er rett og slett helt overveldende fantastisk. 

Jeg fikk til slutt knødd meg opp av senga, inn i dusjen og finstasen. Tapas og vin med en god venninne neste! Nyheten (og hennes bursdag) måtte jo feires!

Men jeg turde liksom ikke slippe jubelen helt løs ennå. For det første var formen fortsatt ganske kræpp, og for det andre ventet jeg fortsatt svar fra CT, og for det tredje skulle jeg til en undersøkelse på Hammerfest sykehus tirsdag (dvs i går).

Helga kom og gikk på sitt vis. Mandagen også for såvidt. Tirsdag formiddag bar det over fjell, vidde og sund for å få bekreftet at jeg faktisk var kreftfri. Etter en del forsinkelser kom jeg endelig inn til lege. CT så fin ut. Det eneste de hadde funnet der var noe sklerose i nedre rygg som sannsynligvis stammet fra mine dager som styrkeløfter/strongwomanutøver. Ikke kreft altså. Videre undersøkelser så også veldig bra ut. Ingen antydning til kreft. Wohoo!!

På hjemturen måtte jeg bare stoppe og gaule løs midt på vidda (se video). Heldigvis var det ingen der som så og hørte meg, bortsett fra mamma -og nå «et par tusen av mine nærmeste venner» på sosiale medier. 

Jeg er superletta over at prøvene er så bra, og jeg VET jo at formen (alt for) sakte men sikkert kommer tilbake. Samtidig er jeg beredt på at jeg kanskje først nå vil få psykiske reaksjoner av ymse slag, nå som «survival mode» skrus av. I tillegg er det jo en viss sjanse for ettervirkninger av cellegiftbehandlingene. Men det får jeg bare ta det som det kommer. Jeg har overlevd kreft. Faktisk!!

video:Jeg er kreftfri

 

Jeg eksisterer i det minste

Jeg puster, jeg spiser, jeg er våken, jeg ser, jeg lytter og jeg lukter. Jeg sanser. Jeg eksisterer. Men her jeg ligger deprimert, tom og full av smerter halvveis i fosterstilling og halvveis i stabilt sideleie, er jeg litt usikker på hvorvidt jeg faktisk lever. 

Jeg lever ihvertfall ikke slik som jeg ønsker å leve. Jeg er ikke full av liv, livslyst, livsglede, entusiasme og glød. Jeg føler meg mest av alt utslitt og tom. Som en ballong som luften har gått ut av.

Det er nydelig vær ute, har jeg registrert. Jeg har lyst til å ha lyst til å være ute i hagen: plante busker, høste grønnsaker og bær, male hagebord, klippe plen, rydde og ordne. Og kanskje lage pesto av gulrotgress. Eller bare sitte ute og nyte solstråler. Men jeg orker ikke. Og jeg har skikkelig dårlig samvittighet for akkurat det. 

Akkurat nå ligger jeg bare her og føler alt og ingenting. Mest det siste. 

På en måte håper jeg noen kommer hit og drar meg ut av smertene og apatien, men på en annen side vet jeg ikke om jeg orker folk og «mas». 

Joda, jeg vet at dette er siste cellegiftbehandling (krysser fingrene for det ihvertfall), og at det bare er meter og sekunder av et liv igjen til mål. Til jeg er frisk. Til jeg kan ta kroppen og livet mitt mer tilbake. Men akkurat nå er jeg for utslitt til å kjenne nevneverdig entusiasme for akkurat dét. Kanskje neste uke. Får virkelig håpe det. 

Så i mellomtiden må jeg kanskje tillate meg å ligge her. Føle alt og ingenting. Tillate meg å eksistere, selv uten den store livsgnisten. For den kommer jo tilbake. Den gjør jo alltid det. 

Heidi, du er jo faktisk snart over den verste kneika livet har gitt deg til nå. 

Midlertidig ute av drift på grunn av smerter og sorg

Så ligger jeg her. Helt alene. I min store seng. I mitt store hus. Uten min lykkepille og smertestillende bestevenn Hero. 

Istedenfor har jeg nylig måttet ta en dose Paracet og morfin for i det hele tatt ha håp om å klare å starte dagen. Som forventet kicket både cellegiftsmertene og sorgen etter Heros dødsfall synkronisert inn i dag. 

Sorgen har jeg klart å døyve og presse unna/framover noen hakk ved å holde meg aktiv. Være med folk. Lage fem kg potetsalat mm til minnestunden etter Morten. Det var god terapi. Joda, jeg gråt i begravelsen, på minnestunden, i gravølet og på kjøreturen til og fra. Jeg gråt både for Morten og Hero, men også for Mortens datter, kjæreste, nærmeste familie, vennner og kollegaer.

Men også for meg selv. Og savnet etter min beste venn, samboer og lykkepille Hero. 

Og livets meningsløse urettferdighet. Men jeg klarte ikke å gråte skikkelig. Jeg holdt mye igjen. Om det er en kulturell kvensk greie som gjør at jeg holder smertene og sorgen inni meg i offentligheten, vet jeg ikke. Det kan jo også være en slags «overlevelsesmekanisme» jeg har bygd opp gjennom et helt liv. Uansett har jeg aldri vært flink til å snakke om slikt. Ihvertfall ikke med tårer rennende. Da blir jeg istedet helt taus og lukket. Jeg er flinkere til å skrive ut driten. Men kanskje en dag klarer jeg å si det jeg virkelig føler når jeg virkelig føler det. Det vil ihvertfall gjøre det lettere å ta i mot trøst og hjelp. For det er nok ikke så lett å trøste en lukket innemuret steinstøtte som desperat prøver å holde folk og følelser på en armlengdes avstand. 

Men ved å skrive om dette her nå, har jeg nok kommet langt på vei. For jeg vet jo at folk rundt meg bryr seg. Veldig. Og de VIL være her for meg -i alle fall nå i mine verste kamper med sterke fysiske og psykiske smerter. Og inni hodet mitt vet jeg jo at des mer drit man skyver under teppet, jo høyere blir dritthaugen, og verre blir smerten når man til slutt snubler i det. For det gjør man. Snubler.  Man kan ikke bare fortsette å unngå ting. Det blir ikke borte på magisk vis. Dessverre. Men kanskje også heldigvis. For jeg tror man blir et helere og sterkere menneske ved å gå igjennom gjørma livet iblant serverer en, selv hvor smertefullt og «skittent» det enn måtte være og føles. 

Dessuten sies det jo at tårer er rensende for kropp og sjel. Gråting er rett og slett sunt. Det er en del av kroppens og hodets healingprosess. I tillegg er det også på sitt fiffige vis med på å styrke følelsesmessige bånd mellom mennesker og dyr. Jeg trenger trøst. Jeg ser at du trenger trøst. La oss trøste og styrke hverandre. Og som tidligere styrkeløft- og strongwomanutøver vet jeg jo faktisk at tunge ting blir enklere å bære hvis man er flere om det sammen.

Selv om instinktet, overlevelsesstrategien og livserfaringene mine akkurat nå føler for å grave meg inne, bygge opp muren, holde folk unna, ikke vise svakhet -eller aller helst begrave meg i jobb og aktivitet, så skal jeg prøve å vri om på det. På mange måter er det jo greit at cellegiftsmertene ikke tillater meg den hyperaktive jagingen og løpingen akkurat nå. Nå må jeg faktisk stå i det her. Kroppen lar ikke hodet få løpe vekk fra følelsene denne gangen. Det blir rare, tunge og smertefulle dager framover. Men det er vel bedre å faktisk ta dette nå, framfor å la det ta meg igjen seinere. 

Akkurat nå er jeg veldig fylt med sorg og smerter. I skrivende stund venter jeg som sagt på at morfinen skal kicke inn slik at jeg kommer meg opp av senga. Eventuelt la meg sove noen timer til. Det har vært en lang og tung natt. Har hatt stygge flashbacks til da Hero døde i armene mine. Har hatt sterk skyldfølelse. Angst. Sorg. Og ikke minst savn. Hvorfor ligger han ikke sammenkrøllet ved siden av meg i senga her nå? Hvorfor ber han meg ikke om kos? Hvorfor tvinger han meg ikke opp og ut  av senga fordi han må luftes? Akkurat nå føles det ganske meningsløst å stå opp av senga. Tanken på å gå tur er ihvertfall fjern uten favorittturkompisen. Turgleden er midlertidig borte . Vet ikke når den kommer tilbake. Eller om den kommer tilbake. Bare det å  gå ut i hagen min er ikke det samme. Gruer meg til det også. Eller sitte på plassen vår i stuevinduet. 

Ting, både av smått og stort, føles så meningsløst akkurat nå. Kanskje aller mest de små hverdagslige tingene. Optimismen din når jeg åpnet en pakke hvitost. Ville det ramle ned litt ost på gulvet til deg? Selvsagt gjorde det det. Og gjerne paprika i tillegg. 

Måten du krøp inntil nakken min på når jeg frøs eller trengte trøst. Måten du liksom passet på meg. Måten du bare var der på. Måten du bare var. Var…

Jeg kunne skrevet sider opp og ned i nærmest det uendelige hvor mye du betydde for meg,  hvor stor sorgen og tomheten er nå, min lille superhelt. Men det vil ikke bringe deg tilbake. Ensomheten blir ikke mindre. Smerten blir ikke mindre. Kanskje jeg heller burde bli flinkere til å si disse tingene høyt? Dele følelsene face to face. Tillate meg å gråte foran andre. Skriving er lett. For meg ihvertfall. Da har jeg en trygg avstand, selv om innholdet er tungt, nært og privat. Men jeg trenger trøst. Og klem. Og nærhet.

Men det er også svært begrenset hvor mye og hvem jeg orker å ha rundt meg akkurat nå, så folk må nok tåle og ikke få svar eller å bli avvist. Det er ikke slemt ment, men pga cellegifta, smertene og sorgen har jeg veldig lite energi akkurat nå. Vet ikke en gang om jeg orker å spise i dag liksom. 

Men noen lyspunkter finnes. Her om dagen bestilte jeg en tur til Spania sammen med min mor. Der skal vi møte min kjære niese som til daglig bor i Bergen, og som skal ha noen uker på Rauma Sol utenfor Albir. Denne turen ser jeg virkelig fram til. Denne turen trenger jeg nå. 

____

Det er så mye her i livet som setter spor. Heldigvis kan endel hviskes ut med tid og saltvann. Men noen ganger vil man ikke det. Man trenger å bevare det i hjertet sitt. Etterhvert blir forhåpentligvis sorgen erstattet med vakre minner. 

Når din aller beste venn dør i armene dine

Jeg har fortsatt ikke helt klart å ta innover meg det brå dødsfallet til min aller beste venn, samboer, «partner i crime», min skygge, min lykkepille, min bodyguard og ikke minst min turkompis.Hero -SuperHero of the Universe. 

Vi var på besøk, og mens vi tobeinte lagde og spiste pizza og chillaxet på sofaen,  hadde du fått et tyggebein fra en mikset pose slik at du ikke skulle mase sånn på oss. Og sånn at du også skulle få en feeling av lørdagskos. 

Plutselig begynte du å sprelle desperat på gulvet. Bakbeina dine virket lammet. Og det skummet masse fra munnen din. Jeg prøvde å stryke deg oppover magen for å hjelpe deg med oppkast, til ingen nytte. Jeg løftet deg opp holdt hodet ditt nedover mens jeg fortsate strykingen, kombinert med en slags  heimlich. Til ingen nytte. Jeg stakk fingeren min i halsen din for å prøve å pirke ut det som satt fast, men det var umulig å nå til. Halsen din er alt for liten, og ting satt for godt fast. Du var allerede begynt å bli blå. Vakthavende dyrlege var kontaktet, men vi fikk ikke svar før det var for sent. Jeg prøvde munn til munn og hjertekompresjon. Ville ikke innse at ting var for sent. Eller over. Eller slutt. At pulsen vi kjente i sted var gått ut. At øyene dine var stivnet, og munnen din låst  fast. Kroppen din lå livløs i armene mine. Det hele som føltes som halvtimesvis, hadde gått over på noen kjappe minutter. Jeg knakk fullstendig sammen på terrassen med deg i armene mine. Nektet å gi slipp. Bare gråt. Hadde verdens verste skyldfølelse, smerte, sorg og ensomhet. Tror jeg lå der å hylskreik i over en time. Tiden stod stille.. Det var en uvesentlighet. Sorgen og ensomheten var bunnløs. Selv om jeg hadde verdens snilleste person tilstede. Etter å ha holdt trøstende rundt meg i en liten evighet, «tvang» han meg til slutt opp, hjalp meg pakke inn Hero, plasserte han på en trygg plass, og lot meg dusje, skifte og ligge på sofaen og gråte fortvilet. 

Jeg må innrømme at stygge flashbacks og heftige tanker innimellom kommer fra hendelsen. Spesielt den første natta. Avløst av gråt og sorg. Søvn ble det minimalt med. Det hele ble avløst av en fullstendig tom apati hvor jeg ikke har klart å føle eller tenke noe. Glimt av sinne derimot kom da en journalist kontaktet meg morgenen etter for å lage sak om «tap av kjæledyr». Da ble jeg fullstendig rasende. Snakk om å smi mens liket fortsatt er varmt, liksom. Dette synes jeg direkte var stygt, umenneskelig og presseetisk helt på jordet.

Søndag kveld begravde vi deg på toppen av tomta mi. Fra graven, som ble dekket av skiferstein og krukker med blomster, har du utsikt til hele ditt hjemlige paradis. Du har utsikt til huset, hagen, sjøen/fjæra og fjellene. Jeg har fått satt opp en benk der oppe så vi kan nyte utsikten sammen. Jeg er fortsatt ikke ferdig med å plante der oppe hos deg. Jeg regner med at det blir en slags park der oppe etterhvert. Et vakkert levende minnested. 

Jeg må innrømme at selv etter begravelsen, så har jeg ikke helt klart å ta innover meg at du er borte. Jeg forventer stadig at du skal ta meg entusiastisk i mot når jeg kommer hjem. At du vil sitte på fanget mitt i vinduskarmen,  kose og fortelle meg om dagen din. Eller la meg fortelle deg om dagen min. Du krevde kos og ga meg samtidig masse kjærlighet. 

Utrolig så mye kjærlighet, glede, familie, entusiasme, støtte, ro og selskap jeg hadde i deg, Hero. Ufattelig at du nå er borte. 

Jeg gruer meg til å dra hjem aleine. Starte livet på nytt. Rydde etter deg. Støvsuge pelsen din fra tepper, sofa og whatever. 

Og hvem skal nå varme ryggen min når jeg nå skjelver av cellegiftfrost? Tvinge meg ut på en liten tur når jeg helst ligger i smertefosterstilling på sofaen? Muntre meg opp ved å stjele sokkene mine for å ha en drakamp. Eller sitte sammen med meg i vinduskarmen og kjefte på kråka, måsen, pusi, tilfeldig forbipasserende og passe på livet utenfor.

Jeg har vel fortsatt ikke helt klart å ta innover meg at du ikke kommer tilbake. At du ikke lenger  vil hoppe opp for å legge deg tett inntil meg i senga eller sofaen. At det ikke blir flere turer sammen. At du ikke er der. At du ikke er. 

Jeg frykter at den verste sorgen kommer når cellegiftsmertene kicker inn til helga og neste uke. Da blir jeg ligge i morfinrus og savne vettet av deg. Gråte. Føle på livets urettferdighet. Synes synd på meg selv. 

Jaja… En gang skal vi jo alle sammen dø. Men resten av dagene skal vi det jo ikke. 

Men livet er skjørt. 

Ta vare på hverandre!  

(Og bla bla bla… meningsløse floskler)

 

 

Det siste bildet jeg tok av deg: 

Hero 😍 

 

 

 

 

 

 

 

Prestasjonsangst av en annen verden

Ka i hælsinki va det æ tenkte på da æ proklamerte (offentlig til og med)  at æ sku hepse i hop en låt og melde mæj på Melodi Grand Prix?

Æ e vel ingen musiker!!???!! 

Æ kan vel ikke synge? 

Prestasjonsangsten har tatt meg fullstendig.

Joda, jeg har musiker/produsent som vil jobbe med meg. Joda, jeg har skrevet tekst. Joda, jeg har et budskap jeg vil få ut. Joda, jeg vil nok kunne gjøre det rått både på en scene og i rampelyset. Joda, jeg har en drøm. 

Men…

Nei, jeg er ingen musiker. Nei, jeg kan ikke synge vakkert. Nei, jeg har ikke peiling på hvordan man setter sammen en låt. 

Jeg har gitt meg selv noen runder med mental juling fordi jeg har vært så stor i kjeften. 

Akkurat nå er jeg fullstendig strippet for selvtillit i forhold til det her prosjektet. Denne drømmen. Eller skal man si fantasi?

Og jeg klarer ikke å ta tak i dette. Har ikke en gang klart å se på teksten på flere uker. Har gravd hodet i sanden, og håpet dette ville gå over. Eller at noen andre ville ta ansvar. Lykke til med det…

Ja, jeg har vært sykere enn jeg trodde jeg ville være den siste tida. Men er det unnskyldning godt nok? 

Jeg har fortsatt drømmen. Og budskapet. Og til tider også viljen. Nå må jeg bare mobilisere sisuen -min indre urkraft. 

Og tro på meg selv. 

Men kan noen vennligst sparke mæ i ræva??

Eller skal jeg tillate meg å vente til neste år? Til jeg blir friskere? Til jeg er «bra nok» – katti nu det måtte være…Og ka nu det vil bety…

Men jeg vil jo gjøre det NÅ.

Ihvertfall innimellom…

Utrolig hvor mye lettere det er å være heiagjeng for andre enn seg selv. 

Vi har bare ett liv: gjør det stort!

«Du kan ta meg nå»

Hvisket han smått usikkert, og tok fram den lilla stiften han hadde gjemt i buksa si.

«Ta den og bruk den i ansiktet mitt»

Jeg bare: «Øøøøh, e du nu sikker på at du vil det?»

Han bekreftet at han var klar. 

Jeg tok fargestiften og begynte å tegne «krigsmaling» på kinnene hans, samt nummeret «379» i lilla og blått. Like etterpå gjorde han det samme på meg. Så fant han fram roperten sin, og jeg hentet det gigantiske banneret jeg nylig hadde laget, så forlot vi NRK-kontoret for å heie på lag 379 under starten på årets Offroad Finnmark 300km sammen med resten av heiagjengen.

Det føltes både godt og veldig trist å være tilstede på startstreken for å heie på Rakel denne gangen. I fjor sto jeg sammen med hennes kjempekrye pappa Morten. Men nå var han ikke der. Han var borte. Gått bort på tragisk vis. 

Allerede i fjor snakket vi om at vi skulle «hepse i hop» en større heiagjeng for råskinnet Rakel. Hun er en fantastisk idrettsutøver som fortjener all den støtte hun kan få. Dessverre fikk ikke Morten oppleve det denne gangen. Men jeg liker å tro at han likevel var der sammen med oss. Han var ihvertfall med i våre hjerter. 

Jeg kjenner deg ikke spesielt godt, Rakel. Har faktisk såvidt møtt deg. Men jeg har hørt så utrolig mye fint om deg, så det føltes både naturlig og godt å være med og organisere heiagjeng for å vise at vi støtter deg. Spesielt i år. Men du skal ikke se bort i fra at i alle fall jeg, Elin og Tigo kommer til å gjøre dette til en fast tradisjon. 

Livet er fylt med store kontraster. Den ene dagen er man for syk til å ta cellegift. Dagen etter organiserer man heiagjeng. Den ene dagen er man der. Den neste dagen kanskje ikke. Livet er så utrolig skjørt. Derfor er det så viktig og tillate seg å være tilstede. Våge å gjøre det man drømmer om. Fullføre det man tror på. Eller vende om hvis noe føles feil.

Og ikke minst: Våg å vise omsorg.

Vi har bare ett liv: Gjør det stort! 

(FERDIG PYNTET: «Du kan ta meg nå» sa han da vi skulle tegne hverandre før heiagjengingen. «Øøøh, det skulle jeg ikke sagt, for du kommer bare til å blogge det» la han til. Jeg: «Selvsagt kommer jeg til å bruke det. Dette er jo en gavepakke!»)

 

(Kenneth: «Øøøøh, hvor starter og slutter egentlig pannen din?» Jeg: «…»)

(Ble så fin atte)

(Måtte ta i bruk powertools for aller første gang da jeg lagde banner. Vi leeeeeker ikke heiagjeng!!)

(Det skjedde så mye på starten at jeg faktisk ikke fikk tatt så mange bilder…)