«Sannhetsserum? Ja, lykke til. Det går bare ut over dokker sjøl»

Etter mye om og men, sultensure trusler, fram og tilbake, ble det endelig operasjon på meg i sekstida i går ettermiddag. Det var en sann lettelse. Fordi jeg hater å vente. Ihvertfall når jeg er sulten! 

Fiffig nok kom kirurgen springende panisk inn døra tre minutter etter at jeg la ut en trussel på Facebook om at «dersom jeg ikke lå på operasjonsbordet innen klokka 19 så ville æ trøkke i meg en pakke ritzkjeks og skylde det ned med en liter solbærsaft». Ok da, han var ikke panisk. Kanskje bare litt stressa. Og jeg tviler sterkt på at han ser det rælet jeg lirer av meg på sosiale medier. 

Anyways, stemningen ble etterhvert god på rom 5569, til tross for at jeg insisterte på å fortelle akkurat hvor sultensur jeg var. Noen tester ble tatt, informasjon ble gitt, og han tegnet opp der hvor inngrepet skulle gjøres. Og siden jeg har en hjertetatovering på venstresiden av brystet, og veneporten skal ligge på omtrent samme plass på høyresiden, tusjet han opp et matchende hjerte. Det var jo hyggelig. 

Og så kom informasjon om bedøvelse og sånn. Jeg legger ikke skjul på at jeg var så nervøs for inngrepet at jeg håpet på bortimot full narkose. Ikke pokker om jeg skulle være bevisst under det her! Men det skulle jeg ikke få. Isteden for ble det lokalbedøvelse og noe han kalte «sannhetsserum».

«E nu det der egentlig så lurt? Det går bare ut over dokker sjøl, for dokker aner ikke hvor mye ræl æ kan lire av mæj på kort tid. Det der gjør dokker i så fall på eget ansvar!»

Kirurgen mente at det der nok kom til å gå helt fint… Jah…

Jeg ble trilla ned på kirurgisk. Humøret og skravla var på topp, til tross for at jeg egentlig gruet meg veldig til operasjonen. Vittighetene satt løst. Jeg syntes ihvertfall selv at jeg var veldig morsom.

Jeg fikk hilse på operasjonsteamet, kravlet opp på bordet, kledd av meg det som skulle kles  av, koblet opp til ekg, blodtrykk, drypp og diverse. Og oksygen. Ja, her var det nok ikke bare oksygen jeg fikk i meg, for plutselig begynte jeg å føle meg veldig bra, og om mulig enda morsommere enn jeg er til vanlig. Kommentarene, spørsmålene, anekdotene og vittighetene haglet ut av kjeften min. Og akkurat nå er jeg mest glad for at jeg ikke husker så mye fra det hele, og at dette kun er er vagt minne… Jeg husker bare at jeg nærmest skravla høl i hauet på kirurgen, anestesifolket og sykepleierne gjennom omtrent hele operasjonen.

Men ikke kom å si at de ikke ble advart om at dette ville skje! Jeg sa det både til kirurgen på visitt og til teamet da jeg kom ned. Såeh… De har bare seg selv å takke! 

Etter en vellykket operasjon ble jeg trillet opp på rommet. I heisen spurte jeg sykepleierne på kødd om de ikke bare kunne trille meg ned på kiosken fordi jeg hadde så lyst på pølse i brød. Those faces!! Istedenfor ordna sykepleieren min meg en skål ritzkjeks og en mugge iskald solbærsaft. Oh lykke! Da hadde jeg jo ikke spist eller drukket på 22 timer. 

Etterpå ble det røntgen for å sjekke veneport, og diverse forberedelser til cellegiftkuren. Og så fikk jeg «lurt» den herlige nattevakta til å ta av meg den plagsomme og unødvendige veneflonen som var på venstre hånd (hadde først på høyrearmen, men den sprakk så de måtte sette ny. Fikk glukose rett i vevet da åra sprakk, så ble hoven og kløende, men det er heldigvis ikke farlig. Det hadde vært verre om det skjedde med cellegift. Heldigvis har jeg veneport nå, så nå slipper jeg å bekymre meg for det. Og nå slipper jeg opplegget med timesvis med stikking hver gang jeg skal kobles til noe drypp. Hurra!!

 

 

2 kommentarer
    1. Hørtes jo tross alt som noen morsomme timer – kanskje mest for alle andre?! Å vente er ikke noe jeg er god til, reagerer som deg når det blir for lenge, og i går venta du veldig lenge. Godt det er over – håper denne dagen blir bedre :-))

    2. Hei Jernbanefrua 🙂
      Ja, venting er gørr, og hvis tålmodighet er en dyd så er ikke jeg spesielt fydig for å si det sånn, hehe. Men det ordna seg til slutt. Og folk her får nu bare tåle meg som jeg er…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg